Med Storbritannia kastet inn i levekostnadskrisen, må regjeringen gjenerobre fortellingen

Rishabh Bhandari skriver: Tories bør være dristige i å presse frem med en reformistisk tankegang, og statsminister Boris Johnson må argumentere for et globalt Storbritannia som fortsatt er åpent for virksomhet.

Sjåfører venter på å få bensin på en Shell-stasjon i Slough, England (Mary Turner/The New York Times)

Den nylige årlige samlingen av det konservative partiet i Manchester viste seg å være en dyster affære. Det opprinnelige håpet var et livlig stevne underbygget av en vellykket vaksinasjonskampanje som prestene stolt kunne utbasunere. Men en økende levekostnadskrise med drivstoffmangel, flaskehalser i næringskjeden og økende energipriser endret stemningen dramatisk. Mens en vinter med misnøye ikke har kommet ennå, har en høstlig angst tatt tak med skyer av usikkerhet svevende. Det er klart at Boris Johnson snarest må tilbakestille premierskapet og gjenoppta kontakten med velgerne.

For å være rettferdig, skulle oppgaven med å skape en økonomisk oppgang etter Covid alltid være utfordrende. Johnson var ikke urimelig når han påpekte at i et miljø etter Brexit, kom landet uunngåelig til å møte en periode med tilpasning. Når det er sagt, er det få som ville ha spådd de kaotiske scenene som utspiller seg med lite drivstoff, engrosenergiprisene øker, supermarkedshyllene synker og inflasjonspresset øker. Når hæren blir kalt inn for å kjøre drivstofftankere som et nødtiltak, er det tydelig at noe har gått veldig galt. Timingen kunne ikke vært verre. Ettersom regjeringens permisjonsordning (som kom en fjerdedel av alle i arbeid) også avsluttes, er det berettiget uro for hva som kan ligge i vente. Når vi husker Shakespeare, når sorgene kommer, kommer de ikke enkeltspioner, men i bataljoner.

Når det er sagt, har regjeringen spilt en ledende rolle i denne allmektige fiaskoen. Dens tilnærming gir en klassisk casestudie i det atferdspsykologer betegner som bekreftelsesskjevhet. Med andre ord, en tendens til å se det man ønsker å se og til å ignorere ubeleilige sannheter. Advarselsskilt fra industrien om mangel på arbeidskraft på nøkkelområder som transport og matkjedelogistikk ble gitt kort. Alarmklokkene hadde blitt slått. Men en regjering som hadde til hensikt å ta tilbake kontrollen og redusere ufaglært immigrasjon var urokkelig. Det var først da drivstoffpumpene gikk tomme at det hastet ut med en forhastet midlertidig visumordning for noen arbeidere. Det denne triste sagaen understreker er at Storbritannia trenger en voksendebatt om immigrasjon mer enn noen gang. Den trenger en offisiell tilnærming som er villig til å verdsette rollen som etterspørsel og tilbud kan spille som en innvandringsheving i stedet for vilkårlige kvoter.

Hvor er Tories på vei? Svaret ser ut til å være rotete for øyeblikket. Et forsøk på å fortsette å kurere brexiteer-velgerne fra arbeiderklassen har sett at Tory-partiet støtter større skatte- og utgiftspolitikk. Men sannheten er at det økte låneopptaket ikke kan opprettholdes for alltid. Heller ikke å øke skattebyrden er svaret. Uopphørlig låneopptak står for å overføre gjeld til ungdommen. Og økende beskatning - selv for å støtte prisverdige bekymringer som sosial omsorg - risikerer å kvele en bedring før den virkelig har begynt. Ironien er finanspolitisk konservatisme, og å argumentere for lavere skatter - spesielt for lavtlønnede - har nesten blitt glemt av en tilsynelatende sentrum-høyre-regjering.

Regjeringen er fortsatt heldig at Arbeiderpartiet virker blybeint og forbløffende isolert. Ap har ennå ikke formulert en troverdig alternativ plan. Ikke desto mindre ville tories være dumt å være selvtilfredse. Hva bør være deres hovedprioriteringer da? For det første bør det å forenkle strukturene til en ineffektiv stat være deres hovedmål. For det andre bør det å forkjempe økonomisk frihet og fremme innovasjon stå i sentrum av dens agenda. Et Storbritannia etter Brexit må omfavne frihandel og unngå proteksjonisme. Det er bare gjennom vekst at Johnsons løfte om å utjevne glemte områder i landet – den såkalte røde muren – kan oppfylles. Alliert med dette ville være et genuint konkurransedyktig skatteregime for å øke entreprenørskap. Allianser med likesinnede demokratier som India må også sementeres. Dette krever strategisk nous. Som et eksempel, virker Storbritannias motvilje mot å anerkjenne Covishield og dermed irriterende indiske partnere blinkende. Til slutt må vekten flyttes til å oppgradere en befolkning. Det er fortsatt viktig å utnytte mulighetene for alle aldre for å unngå langsiktig strukturell arbeidsledighet.

Veien videre vil neppe være grei for Tory-partiet. Etter et tiår i vervet er det en risiko for at hungeren etter besluttsomhet kan avta. Men hvis de ønsker å beholde sin status som et naturlig regjeringsparti, bør tories være dristige til å presse frem med en reformistisk tankegang. Mer enn noen gang må Johnson argumentere for et globalt Storbritannia som fortsatt er åpent for forretninger.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 11. oktober 2021 under tittelen ‘Angstens høst’. Forfatteren er en London-basert advokat og politisk kommentator