Hvem trenger en MPhil egentlig? Graden var ment å fungere som et filter for ph.d.-kandidater. Det har blitt et utgangsalternativ

På tvers av et bredt spekter av disipliner er PhD-påmeldinger alltid mer enn MPhil, nok en pekepinn på at MPhil-graden var alt annet enn et filter. Det var et utgangsalternativ.

Hva er en MPhil-grad? Regler og praksis varierer fra land til land. (representativt bilde)

Nasjonal utdanningspolitikk (NEP) 2020 sier: Å ta doktorgrad krever enten en mastergrad eller en fireårig bachelorgrad med forskning. MPhil-programmet skal avvikles. Hva er en MPhil-grad? Regler og praksis varierer fra land til land. Men typisk: (a) MPhil er et forberedende skritt mot doktorgrad, med en kombinasjon av kursarbeid og avhandling. Det kreves filtre for å sikre at den rette kandidaten fortsetter å bli med i et doktorgradsprogram, og jeg kjenner personer fra mitt brorskap/selskap som har tatt doktorgrad direkte etter en BA-grad. Jeg mener ikke tiår siden. Det finnes slike individer selv blant mine samtidige. Ved å akseptere grunn (a), erkjenner vi implisitt at filtrene våre på MA/MSc-nivå ikke fungerer. Kanskje er tallene for høye. Kanskje MA/MSc-programmene har blitt utvannet. Vi klarer ikke å skille agnene fra hveten. Hvis MA/MSc-programmene blir strammet inn og det er noe som ligner på en GRE, trenger vi ikke MPhil-filteret og årsaken (a) forsvinner. (NEP nevner et nasjonalt testbyrå og slike tester.)

Det er også grunn (b). En kandidat har levert en avhandling for ph.d.-grad, men siden denne ikke er av nødvendig kvalitet, tilbys en lavere grad av MPhil. Disse tallene vil neppe være signifikante, og i et slikt tilfelle kan det være alternative lavere grader, ikke nødvendigvis en MPhil.

For både (a) og (b) er det terminale målet doktorgraden. Men andre grunner påvirker, og forvrenger, valg. For eksempel, (c) - MPhil er nødvendig for å bli utnevnt som fakultetsmedlem i en høyskole, eller for å bli forfremmet, når den er utnevnt. Jeg er klar over at UGCs normer har endret seg over tid og svaret avhenger også av om man har en høyskole eller et universitet i tankene. Imidlertid, hvis det er tre mulige filtre for inngang og vertikal mobilitet - PhD, MPhil og NET (National Eligibility Test) - og en av disse er tilstrekkelig, kan man forvente en økning i MPhil-kandidater fordi det er en lettere hindring å krysse. Uten å komme nærmere inn på UGC-normene, vil du da forvente en økning i MPhil-registreringer rundt 2000 og 2006, og en nedgang de siste årene, for eksempel siden 2009. Det er grunn (d), alliert med (c). Valget kan også forvrenges gjennom offentlig økonomisk støtte, noe som betyr noe sånt som JRF-ordningen (junior research fellowship). Jeg har ingenting imot økonomisk støtte til de som driver med forskning. Det er åpenbart ønskelig. Poenget er at JRF (annet enn beredskap, Rs 31 000 per måned) ikke nødvendigvis trenger å føre til en doktorgrad og en karriere innen forskning, slik årsakene (a) og (b) kan få oss til å tro. Å forfølge en MPhil, mens du tenker på andre karrieremuligheter, som å forberede seg til embetseksamener, var akseptabelt.



Annerledes sagt, det var mulig å avslutte med en offentlig finansiert MPhil. Det er åpenbart ikke mye man kan gjøre med dette. Også i andre land, når det tilbys økonomisk støtte til en terminal og integrert doktorgrad, faller kandidater noen ganger fra etter en MPhil/MS. Det er ikke snakk om å be om tilbakebetaling av allerede tilbudt økonomisk støtte eller å be om en obligasjon på forhånd. Men tenk på perverse insentiver på følgende måte. Rs 31 000 per måned, uten å betale inntektsskatt og med subsidiert kost og losji. Bli med som høgskolelektor med en lønn på 35 000 Rs per måned, med inntektsskatt og uten subsidiert kost og losji. Hvis det belastes insentiver mot å bli med som høgskolelektor, kan man ikke unngå å føle at det er et systemisk problem. Hvis årsakene (a) og (b) er de primære og ikke (c) eller (d), vil du sannsynligvis forvente at forholdet mellom MPhil-påmeldinger og PhD-påmeldinger er konstant over tid, på tvers av geografisk region og disiplin, og kanskje til og med på tvers av typer utdanningsinstitusjoner.

For 2018-19 har vi noen tall fra All-India Survey on Higher Education (AISHE). I disse tallene er det en beholdning og en flyt. Rapporterte tall er for bestanden, selv om man kan utlede flyten. I begge tilfeller bør ikke argumentet endre seg mye. I 2014-15 var beholdningen av MPhil-påmeldinger 33 371 mens for PhD var 1 17 301, et forhold på 0,28. Det burde heve øyenbrynene. Hvis MPhil er et filter (grunn (a) og (b)), bør beholdningen av MPhil-påmeldinger være mer enn PhD-påmeldinger, ikke mindre. I 2018-19 var antallet MPhil-påmeldinger 30 692, mens det for PhD var 169 170, et forhold på 0,18. Fra disse trendene burde det være åpenbart at MPhil-ambisjoner ble drevet av årsaker som (c) og (d). Gitt disse tallene, i 2018-19, vil du forvente at antallet MPhil-påmeldinger vil være omtrent en femtedel av PhD-påmeldingene, uavhengig av staten. Men det er klare uteliggere – Andhra Pradesh, Assam, Delhi, Gujarat, Haryana, Himachal, Jharkhand, Karnataka, Kerala, Madhya Pradesh, Rajasthan, Punjab, Rajasthan, Tamil Nadu, UP, Uttarakhand, Vest-Bengal. På denne listen har alle bortsett fra Delhi og Tamil Nadu et uforholdsmessig (i forhold til 0,18) høyt antall PhD-påmeldinger, sammenlignet med MPhil. For Delhi og Tamil Nadu er MPhil-påmeldingene uforholdsmessig høye. Dette krever en forklaring, som etter all sannsynlighet vil være knyttet til (c) og (d), og ikke (a) og (b).

For øvrig er de fleste MPhil-studenter påmeldt ved sentrale universiteter og statlige offentlige universiteter. På tvers av et bredt spekter av disipliner, med unntak av forsvarsstudier, utenrikshandel, Tamil, Odiya og psykiatri, er PhD-påmeldinger alltid mer enn MPhil, enda en pekepinn på at MPhil-graden var alt annet enn et filter. Det var et utgangsalternativ.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 14. august 2020 under tittelen ‘Hvem trenger en MPhil likevel?’ Forfatteren er formann for statsministerens økonomiske rådgivende råd. Synspunktene er personlige.