Vi har oppnådd mye siden 1947. Men det er mye å lære av våre naboer, spesielt Kina

Ashok Gulati, Ritika Juneja skriver: Fokuset i Indias økonomiske politikk må være på kvalitetsutdanning, kompetanseutvikling og jordbruksreformer

Det vil ta mange tiår før India innhenter amerikanske standarder. Men hvis vi målretter oss mot de kinesiske standardene i løpet av det neste tiåret eller to, kan India kanskje gjøre det bedre. (CR Sasikumar)

Som indianere føler vi oss stolte over vår uavhengighet, ikke bare 15. august, men hver dag i året. Etter århundrer med underkastelse, da indianerne endelig pustet inn luften av frihet den 15. august 1947, lovet våre ledere å forme landets skjebne. Vi har oppnådd flere milepæler, fra å redusere fattigdom til å forbedre leseferdighet til å øke forventet levealder til å modernisere økonomien og utstyre nasjonen med rom og digitale teknologier. Blant de viktigste teknologiene var kanskje den som gjorde det mulig for India å brødfø sin befolkning - mirakelfrøene som utløste den grønne revolusjonen. Disse frøene til forandring kom utenfra. De ble tilpasset landets klimatiske forhold av indiske forskere, og i dag er India den største eksportøren av ris i verden. Kornlagrene i regjeringens godowns flyter over, og overstiger 100 millioner tonn.

Men når vi ser tilbake på vår egen reise og føler oss stolte over prestasjonene våre, ligger visdom i også å se oss rundt for å evaluere hvordan andre nasjoner har prestert, spesielt de som startet med en lignende base eller enda verre forhold enn oss. Hvis noen land har gjort det bedre enn oss, bør vi ikke nøle med å lære av dem.

Til å begynne med, la oss se på våre umiddelbare naboer som var en del av det før-uavhengige India, nemlig Pakistan og Bangladesh. Det er gledelig å se at det uavhengige India har gjort det bedre enn Pakistan målt på inntektsbasis per innbygger: Indias inntekt per innbygger var på 1 960 dollar (i nåværende PPP-termer var den 6 460 dollar) i 2020, i henhold til IMFs anslag, mens Pakistans inntekt per innbygger var bare $1.260 (i PPP-termer $5.150). Men Bangladesh, hvis reise som en uavhengig nasjon begynte i 1971, hadde en inntekt per innbygger på 2000 dollar (men 5310 dollar i PPP-termer), marginalt høyere enn India, og absolutt mye høyere enn Pakistan i 2020.

Men den virkelige sammenligningen av India bør være med Kina, gitt størrelsen på befolkningen i de to landene og det faktum at begge landene startet sin reise på slutten av 1940-tallet. India vedtok en sosialistisk strategi mens Kina tok til kommunismen for å gi folk mat, god helse, utdanning og velstand. Det er ironisk å merke seg at Kina, under toppen av sin kommunistiske tid – Det store spranget, 1958-61 – mistet 30 millioner liv på grunn av sult. India, derimot, klarte å unnslippe slik redsel med støtte fra USA gjennom PL 480 kornimport.

Kina, etter å ha prestert dystert på den økonomiske fronten fra 1949 til 1977, begynte å endre spor til mer markedsorientert politikk, og begynte med jordbruk. Økonomiske reformer som inkluderte husholdningsansvarssystemet og frigjøring av landbruksmarkeder førte til en årlig gjennomsnittlig vekst i landbruks-BNP på 7,1 prosent i løpet av 1978-1984. Bøndenes realinntekter økte med nesten 14 prosent per år i denne perioden. Dette ga ikke bare politisk legitimitet til å gjennomføre reformer i ikke-landbrukssektoren, men skapte også en enorm etterspørsel etter produserte produkter, og utløste en produksjonsrevolusjon i Kinas by- og landsbybedrifter. Resten er historie.

I 2020 var Kinas totale BNP 14,7 billioner dollar (24,1 billioner dollar i nåværende PPP-termer), og konkurrerer med USA på 20,9 billioner dollar. India henger imidlertid langt etter med sitt totale BNP på 2,7 billioner dollar (8,9 trillioner dollar i PPP-termer). Livskvaliteten avhenger imidlertid av inntekt per innbygger i PPP-termer, med USA på $63.420, Kina på $17.190 og India på $6.460. Ikke rart, dette gjenspeiles til og med i Kinas fremvekst som en sportsnasjon. I det nylig avsluttede Tokyo-OL vant Kina det nest høyeste antallet medaljer – 88 (38 gull) etter USAs 113 medaljer (39 gull). India var på 48. plass med totalt 7 medaljer (1 gull).

Indias svake ytelse sammenlignet med Kina reiser tvil om dens mangelfulle demokratiske struktur som gjør økonomiske reformer og implementering av politiske endringer mer utfordrende, i motsetning til Kina. Vi føler at India ennå ikke har vokst som et modent demokrati, hvor meningsforskjeller mellom ulike politiske partier respekteres. Men vi må gå fort. Ellers vil vi bli stående langt bak Kina, og uten økonomisk velstand kan det bli vanskelig å forsvare våre grenser og suverenitet.

Det vil ta mange tiår før India innhenter amerikanske standarder. Men hvis vi målretter oss mot de kinesiske standardene i løpet av det neste tiåret eller to, kan India kanskje gjøre det bedre. Husk at Kinas reformer startet med jordbruk, og India hadde til dags dato unngått jordbruksreformer. Selv for at produksjonen skal vokse på en bærekraftig basis, må vi øke kjøpekraften til folk på landsbygda. Dette må gjøres ved å øke produktiviteten deres og ikke ved å distribuere freebies. Det krever investeringer i utdanning, kompetanse, helse og fysisk infrastruktur, i tillegg til mye høyere FoU i landbruket, både av staten så vel som av privat sektor. Dette krever et annet institusjonelt oppsett enn det vi har i dag. Frigjøring av landbruksmarkeder er en del av reformpakken som Kina fulgte. Det er den første leksjonen.

Den andre leksjonen er litt kontroversiell: Kina vedtok ettbarnsnormen fra 1979-2015. Som et resultat vokste inntekten per innbygger mye raskere. Indias forsøk på å kontrollere befolkningen lyktes bare delvis og veldig sakte. Dårlig utdanning, spesielt den til jentebarnet, er kjernen i denne fiaskoen. Tvungen håndhevelse av befolkningskontrolltiltak kan boomerang politisk. Lovforslaget om befolkningskontroll utarbeidet av UP Law Commission har vakt mye kontrovers. Men gitt at UPs gjennomsnittlige familiestørrelse er seks – den største i landet (2011-folketellingen) – sammenlignet med bare tre i Kina, er det en stor utfordring å øke husholdningsinntektene. Vi føler fokuset for økonomisk politikk må være på kvalitetsutdanning, kompetanseutvikling og landbruksreformer. Kan India gjøre det? Bare tiden vil vise.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 16. august 2021 under tittelen 'Learning from China'. Gulati er Infosys Chair professor og Juneja er konsulent ved ICRIER