I regi av lockdown blir arbeidskraft vist sin plass

I mellomtiden kan vi de mer privilegerte trøste oss selv med den beroligende floskelen - mer rikdom må skapes før de distribueres. Så fem billioner BNP er målet vårt, ikke full sysselsetting

Den økonomiske ytelsen i India kan forbedres så mye ved å tilby produktiv sysselsetting for å styrke lokalt helsevesen, utdanning og boliger og gi bønder med små bedrifter en fylling ved å skape vannforvaltning og lagringsanlegg. (Fil bilde)

En velkjent filosofisk posisjon hevder at måten et spørsmål er utformet på avgjør om et svar er mulig. Etter at den innførte en alvorlig sperring med fire timers varsel, kunne regjeringen ha brukt denne autoritære beslutningen til å ta flere drastiske skritt for å redusere lidelsene til de fattige og de som ble gjort hjemløse og arbeidsløse så plutselig. Det overveldende behovet for timen var å skape etterspørsel som krever at utgifter går foran inntekt, og kontantoverføringer gjennom underskuddsfinansiering (på rundt Rs 2 lakh crore). Denne etterspørselen ville ha opprettholdt et visst produksjonsnivå fra et underutnyttet produktivt system under nedstengningen. Tilgjengeligheten av et stort lager av matkorn gjennom et utvidet offentlig distribusjonssystem ville ha gjort flyttingen mindre inflasjonsdrivende.

Desentralisert arbeidskraft og intensive offentlige arbeider viet til helsetjenester, utdanning og bolig ville ha absorbert arbeidskraft i produktiv sysselsetting gjennom aktive panchayats og gram sabhas. Kerala pekte på denne muligheten gjennom sin vellykkede kamp mot COVID-19. Partisyn bør ikke utviske fakta, og æren må gis når det er forfall, selv om det samme politiske partiets prestasjoner var patetiske i de tre tiårene det hadde vervet i Vest-Bengal.

Den økonomiske ytelsen i India kan forbedres så mye ved å tilby produktiv sysselsetting for å styrke lokalt helsevesen, utdanning og boliger og gi bønder med små bedrifter en fylling ved å skape vannforvaltning og lagringsanlegg. Dette krever imidlertid ikke enveis autoritarisme, men oppriktig desentralisering av makt gjennom senter-statsavtaler – å la gram sabhas konkurrere når det gjelder deres prestasjoner, for å bli belønnet eller straffet under neste finansieringsrunde, uavhengig av partitilhørighet. Vekst ville da vært et resultat av en kraftig sysselsettingspolitikk, og ikke omvendt.

Mening | Hvorfor opphevelse av arbeidslover er problematisk

Så hvorfor ble ikke slike skritt tatt og ikke engang diskutert seriøst? Svaret ligger i et tilbakevendende tema i politisk økonomi, nemlig hvordan arbeidsledighet holder arbeidere på linje. For mestere fra 1800-tallet som Thomas Robert Malthus og David Ricardo var det nesten automatisk. Lønn over livsopphold resulterer i den høye befolkningsveksten som snart overgår matproduksjonen og bringer lønningene tilbake til livsoppholdsnivåer. Marx var dissens. Han påpekte hvordan arbeidsbesparende teknologi under kapitalismen kontinuerlig gjenskaper en reservehær av arbeidsløs arbeidskraft for å forankre lønn til livsoppholdsnivåer. Kapitalistisk utvikling fulgte ikke denne banen, og lønningene steg med arbeidsproduktiviteten i avanserte kapitalistiske land, spesielt på 1900-tallet. Men full sysselsetting, med stigende lønninger, uthuler selve disiplinen som kapitalistene ønsker å pålegge arbeiderne, og når ingen av sidene gir etter, resulterer det i inflasjon.

I utviklingsland ser ting ganske annerledes ut. Industrialiseringen har gitt opphav til en enorm uformell økonomi. Til tross for 70 år med industrialisering, i India, er nesten 92 prosent av den yrkesaktive befolkningen fortsatt sysselsatt i den uformelle økonomien. De eksisterer i utkanten av den organiserte kapitalistiske industrien med mye lavere timefortjeneste, lange arbeidstimer og ingen trygd. Denne befolkningen er ofte selvstendig næringsdrivende med hele familien, i stedet for én person, som jobber for å tjene til livets opphold. Godt finansiert akademisk forskning, IMF, Verdensbanken så vel som bedriftsbaserte medier går alle sammen i et kor for å argumentere for markedsvennlige reformer, privatisering og arbeidsmarkedsfleksibilitet som om høyere vekst alene kan løse problemet. Men en avgjørende del av historien om vestens industrialisering må huskes. Under den lange og kronglete prosessen med overføring av arbeidskraft fra landbruket til industrien, var demokrati med universell franchise for voksne knapt på plass. Storbritannia tok omtrent 120 år, USA omtrent 90, og land som Tyskland ikke mindre enn 60 år. De tidlige industrialiseringslandene hadde også kolonier å skaffe billige råvarer fra og selge produktene sine til. Denne veien er ikke tilgjengelig for en sen industrialiser som India.

Reform for høyere vekst alene undergraver den nøytrale rollen til staten, som må opptre som en rettferdig dommer. Dette er essensen av en demokratisk stat, som regulerer utskeielsene til ikke bare arbeidere, men også kapitalister. I stedet har påtvingelse av en ensidig disiplin, bare på arbeidere, i økende grad blitt spilleregelen under dekke av pandemien. Vår liberalisering har blitt ledet av selskaper, og ikke regjeringen som i økende grad har tatt opp rollen som en pådriver for selskaper. Under den praktiske kappen av en lockdown, bruker regjeringen denne pro-korporative logikken enda mer hensynsløst. Den later ikke engang lenger til å opptre som en nøytral dommer. Arbeidskraft blir vist sin plass ettersom lover om arbeidsbeskyttelse er deregulert og småbønder og landbruksarbeidere blir gjort til å føle seg mer usikre med trusselen om å tjene penger på land for enkel overføring til privat industri og gruvedrift. Millioner av tonn matkorn i reserve vil få råtne og spist av rotter, men vil ikke bli gitt gratis til de arbeidsløse migrantarbeiderne.

Mening | Dalitalitet: Arbeidslover og de dempete stemmene til 93 %

Selv om nedstengningen var ment å bedre forberede helsevesenet til å takle pandemien, har til og med midlertidig nasjonalisering av grunnleggende helsetjenester i private sykehus blitt holdt utenfor den politiske agendaen, og det er ikke engang en hvisking om å beskatte rikdom for å utvide helse tjenester umiddelbart. Alle tanker om full sysselsettingspolitikk har blitt forvist fra politisk diskusjon, arbeidsledighet og nød har fått vokse uten grenser. Alt dette må ikke forveksles med å opprettholde en reservehær av arbeidskraft for å svekke arbeidernes lønnsforhandlingsstyrke. Det er ment å vise arbeidskraft sin plass i vårt økonomiske og sosiale hierarki. I mellomtiden kan vi de mer privilegerte trøste oss med den beroligende floskelen - mer rikdom må skapes før de distribueres. Så fem billioner BNP er målet vårt, ikke full sysselsetting.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 7. juli 2020 under tittelen The insecure worker. Forfatteren er tidligere emeritusprofessor, JNU

Mening | Forordninger fra stater om å endre arbeidslover er en travesti