På Tilaks hundreårs dødsdag, hva regjeringer kan lære av hans to rettssaker

• Kategori: Kolonner

Bal Gangadhar Tilaks fengsling ved å påberope seg loven om oppvigleri klarte ikke å undertrykke frihetskampen. De to rettssakene gir oss nyttige leksjoner når det gjelder å håndtere offentlige protester.

Den 27. juli 1897 ble Tilak arrestert og prøvd for oppvigleri for Bombay High Court. (Wikipedia)

Litt etter midnatt gikk Bal Gangadhar Tilak bort i Bombay etter en kort tids sykdom for nøyaktig 100 år siden. Mahatma Gandhi og Lala Lajpat Rai var blant de mange lederne som var en del av begravelsesfølget som ble deltatt av anslagsvis 2 50 000 mennesker. Hans død tok slutt på en utrolig begivenhetsrik 65 år lang reise som markerte begynnelsen på en systematisk kamp for landets frihet. Denne artikkelen er begrenset til de to rettssakene for oppvigleri som demonstrerer hvordan rettssystemet ble misbrukt for å dempe frihetens stemme.

Tilaks første rettssak for oppvigleri hadde sin opprinnelse i hungersnøden i 1896. Det er vanskelig å tro at det mellom 1876 og 1900 skjedde 18 hungersnød som tok svimlende 19 000 000 liv. Kesari, ukeavisen startet av Tilak, hadde en serie artikler som kritiserte oppførselen til tjenestemenn som insisterte på å kreve inn landskatt selv under en hungersnød, og for ikke å implementere Famine Relief Code. Byllepest rammet Pune i 1897, som for øvrig tvang den britiske administrasjonen til å vedta Epidemic Diseases Act, 1897. For å demme opp for spredningen av denne smittsomme sykdommen, ble undertrykkende tiltak vedtatt av Walter Charles Rand, som ble utnevnt til spesialtjenesteoffiser. Intens harme ble også forårsaket av skjending av steder for tilbedelse. Rand ble drept av Damodar Chaphekar, som ble dømt og hengt. Dette provoserte mer sinne, noe som førte til ytterligere undertrykkelse. Tilak hadde skrevet sterke artikler som fordømte brutaliteten til tiltakene som ble vedtatt allerede før dette drapet. I tillegg skrev Tilak også en artikkel som rettferdiggjorde drapet på Afzal Khan av Shivaji. Den anglo-indiske pressen kritiserte bittert den britiske regjeringen for ikke å ta grep mot Tilak.

Mening | Bal Gangadhar Tilak og Arktis

Den 27. juli 1897 ble Tilak arrestert og prøvd for oppvigleri for Bombay High Court. Ironisk nok ble advokaten som sikret ham kausjon, Dinshaw Davar, dommeren som skulle avsi en brutal dom over ham 10 år senere.

Det er et spørsmål om dyp beklagelse at da Tilaks rettssak skulle begynne, var ingen av de ledende advokatene i Bombay HC villige til å møte for ham. W C Bonnerjee, en kongressleder, Moti Lal Ghosh, grunnleggeren av Amrit Bazar Patrika, og Rabindranath Tagore samlet inn nesten 20 000 Rs fra givere, og dette ble brukt til å sende to ledende engelske advokater fra Calcutta for å møte opp for Tilak.

Rettssaken før dommer Arthur Strachey var en farse. Stracheys adresse til juryen var beklagelig, og det er nesten utrolig at en artikkel om drapet på Afzal Khan av Shivaji kan være en del av grunnlaget for en sak om oppvigleri. Enda mer bisarr var Stracheys kjennelse om at misnøye som utgjør forbrytelsen av oppvigleri, under paragraf 124A i IPC, ganske enkelt var fraværet av hengivenhet. Han dømte Tilak til 18 måneders fengsel. Mens den anglo-indiske pressen gledet seg over hans overbevisning, ble kjennelsen kritisert i England. En avis skrev at det knapt fantes bevis som kunne rettferdiggjøre en så streng dom og observerte at dersom kritikk skulle straffes som oppvigleri, er regjeringen på en farefull vei. Den britiske pressen bemerket at Stracheys tolkning av misnøye ville være uakseptabel i England.

Delingen av Bengal og drapet på to engelske kvinner av en bombe kastet av Khudiram Bose førte til storstilt undertrykkelse. Den anglo-indiske pressen angrep Tilak for å ha provosert ungdommene til å delta i voldelige protester. Nok en gang skrev Tilak flere artikler i Kesari og ba regjeringen slutte å undertrykke frihet. Han påpekte at den beste måten å stoppe vold og bomber på var å gi selvstyre til folket i India, og i en artikkel kritiserte han eksplosivloven. Nok en gang ble Tilak arrestert i juni 1908 og siktet for oppvigleri. Opprinnelig dukket MA Jinnah opp for Tilak og søkte om kausjon, men dette ble avvist av Justice Davar, som hadde dukket opp for Tilak i 1897.

Denne andre rettssaken var nok en gang bare en formalitet. Tilak argumenterte for sin egen sak. Han påpekte at den engelske oversettelsen av artiklene hans hadde alvorlige feil og ba om en korrekt versjon, men denne påstanden ble avvist. Den mest sjokkerende delen av rettssaken var at Tilaks bolig i Pune ble ransaket, men ingenting ble funnet bortsett fra et kort der Tilak hadde skrevet navnene på to bøker om eksplosiver. Tilak forklarte at da han skrev en artikkel om eksplosivloven, kom han over navnene på disse to bøkene, men dette kortet var grunnlaget for en påstand om at Tilak produserte bomber.

Det som var beklagelig var at juryen besto av syv engelskmenn/anglo-indianere og to indere som til slutt tok dissens. Davar godtok flertallsdommen og dømte Tilak til seks års fengsel. Artiklene hans, ifølge Davar, sydet av oppvigleri og godkjente å begå drap med bomber. Han konkluderte med at Tilaks journalistikk var en forbannelse for India. Tilak svarte med disse udødelige ordene: Jeg hevder at jeg er uskyldig. Det er høyere makter som styrer tingenes skjebne, og det kan være forsynets vilje at den sak jeg representerer er å blomstre mer ved min lidelse enn ved at jeg forblir fri.

Tilak ble sendt til Mandalay-fengselet i Burma og kom tilbake i 1914. Dommer Davars dom fikk mye kritikk. Et viktig spørsmål som ble reist var at når Høyesteretts jurypanel inneholdt flere Marathi-talende hinduer, var det ingen forklaring på deres ekskludering. Davars dom ble også kritisert av flere aviser i England bortsett fra The Times, som ønsket den velkommen. En avis bemerket sarkastisk at rettssaken neppe kunne være en illustrasjon på det britiske rettssystemets upartiskhet.

Tilaks fengsling ved å påberope seg loven om oppvigleri klarte ikke å undertrykke frihetskampen. De to rettssakene gir oss nyttige leksjoner når det gjelder å håndtere offentlige protester. En klok regjering ville gjøre klokt i å finne det motsatte synspunktet og ha nåden til å rette opp veien der det er nødvendig. Å undertrykke utbredt dissens eller kritikk har alltid vist seg kontraproduktivt.

Forfatteren er senioradvokat som praktiserer i Høyesterett