Telemedisin er svaret, men hvem skal tette hullene?

Nye retningslinjer lar flere spørsmål være ubesvarte, inkludert spørsmål om datasikkerhet og involvering av teknologileverandører.

Covid-19Sentralregjeringens siste forsøk på å presse National Digital Health Mission ved å utvikle initiativer som enhetlig helsegrensesnitt og Digi Doctor vil sannsynligvis øke rekkevidden til telemedisin i India.

Skrevet av Sahil Raveen og Harpreet Singh Gupta

Den andre bølgen av Covid-19-pandemien i India avslørte den skrøpelige indiske helseinfrastrukturen på ingen måte. På toppen av den andre bølgen var sosiale medier og nyheter fulle av historier om pasienter som ikke en gang kunne konsultere leger telefonisk, la være å møte dem for en fysisk konsultasjon. Etter hvert som pandemien vokste, kom forskjellige institusjoner og organisasjoner frem med detaljer om helsepersonell tilgjengelig for konsultasjon via videokonferanse eller telefonisk. I fravær av klare regler forble det tvil i folks sinn om ektheten av slike konsultasjoner. Derfor, når stater begynner å forberede helsevesenet for ytterligere bølger av Covid-19, er det viktig å forstå behovet for å fremme og regulere telemedisin for å redusere stresset på helsevesenets infrastruktur.

India står overfor en vanskelig utfordring med å raskt få opp nivået på helsevesenets infrastruktur, spesielt i landlige områder. Vanskeligheten forsterkes av det faktum at omtrent 75 prosent leger oppholder seg i byer og tettsteder, mens omtrent 65 prosent av Indias befolkning bor på landsbygda. For å bygge bro over dette gapet har senteret anerkjent telemedisin som løsningen på kort til mellomlang sikt. Den nylige utvidelsen av National Digital Health Mission med utrullingen av enhetlig helsegrensesnitt (UHI) i fremtiden gir klare hint om regjeringens intensjon om å sette betydelig avhengighet av telemedisin i kampen mot Covid-19. Men selv om grepet går i riktig retning, er det viktig å ivareta interessene til helsepersonell så vel som pasienter.

Også i Opinion| Seniorministre i Indias regjering ser nå ut til å tro på sine egne løgner

Mens telemedisin har vært til stede i India siden begynnelsen av 2000-tallet, har det vært flere tvil om lovligheten. Da India gikk inn i sin første lockdown i mars 2020, publiserte styret, Medical Council of India, Telemedicine Practice Guidelines, 2020 ('Telemedicine Guidelines') som fastsetter det grunnleggende rammeverket for å praktisere telemedisin i India. Mens retningslinjene fjerner tvetydigheten rundt legitimiteten til telemedisin, lar de fortsatt flere spørsmål stå ubesvarte, inkludert spørsmål om sikkerheten til hele prosessen og involvering av teknologileverandører.

For det første tar ikke retningslinjene opp problemene knyttet til dataene som genereres i prosessen med telemedisin. Mens retningslinjene foreskriver at de registrerte legene (RMP) skal sikre pasientens personvern og konfidensialitet, unnlater de å fastsette noen standarder knyttet til teknologi som kreves for å sikre sikkerheten til pasientens elektroniske journaler eller det eksplisitte ansvaret i tilfelle lekkasje av data fra kommunikasjonsmedier valgt av RMP. For det andre unnlater retningslinjene heller å fastsette de tekniske minimumskravene som kreves for formålet med et vellykket telemedisinsk program. For det tredje unnlater retningslinjene heller ikke å håndtere ansvaret til teknologileverandører eller institusjoner i tilfelle brudd på data eller ved tilstedeværelse av uautoriserte RMPs på slike plattformer. Retningslinjene gir kun svartelisting av slike teknologileverandører som ikke klarer å verifisere personene som leverer telemedisintjenester på deres plattform. Fraværet av en klar klagerettsmekanisme med hensyn til leverandører av telemedisintjenester er en annen betydelig utelatelse i retningslinjene.

Disse aspektene samlet skaper betydelig tvil om personvernet til folks helsedata i den telemedisinske prosessen, noe som kan føre til redusert tillit til hele øvelsen. Videre, ettersom populariteten til telemedisin og til og med telekirurgi vokser i India, vil det sannsynligvis oppstå betydelige utfordringer som medisinsk-juridisk ansvar for leger i tilfelle uaktsomme konsultasjoner eller operasjoner, som heller ikke har blitt adressert av retningslinjene. Derfor kan det slås fast at retningslinjene i sin nåværende form i liten grad tar opp de regulatoriske problemene som sannsynligvis vil oppstå når teknologileverandører og helseinstitusjoner involverer seg i telemedisin- og telekirurgisektoren i stor skala.

Covid-19 og utfordringene som følger av det har gitt sentrale og statlige myndigheter en stor mulighet til å øke populariteten til telemedisin i India og redusere belastningen på den overbelastede helsesektoren. Sentralregjeringens siste forsøk på å presse National Digital Health Mission ved å utvikle initiativer som enhetlig helsegrensesnitt og Digi Doctor vil sannsynligvis øke rekkevidden til telemedisin i India. Som det fremgår av diskusjonen ovenfor, er det imidlertid et presserende behov for å ta opp spørsmålene knyttet til datasikkerhet, personvern samt avgrensning av ansvar for teknologileverandører og helsepersonell for å adressere tillitsgapet mellom pasienter og telemedisinleverandører. For å løse disse problemene kan India se etter veiledning i retningslinjene for telemedisin i forskjellige provinser i Canada og USA, som har et veletablert regime for telemedisin. Samtidig må vi også huske på de unike problemene som India sannsynligvis vil møte i avsidesliggende områder. Avslutningsvis mener vi at et tidsriktig inngrep i oppdatering av regelverket er timens behov for økt aksept og sikkerhet for interessentene involvert i telemedisin.

Forfatterne er Delhi-baserte advokater.