Sabyasachi, og definering av bevilgning

Leher Kala skriver: Å foreslå at Sabyasachi har innkassert den intellektuelle eiendommen til et fellesskap ser bort fra en grunnleggende sannhet, at all kunst er appropriasjon av noe slag.

Et åpent brev til Sabyasachi signert av 15 håndverkskooperativer reiser et viktig poeng: bør 'inkludering' begrenses til kun forbrukere? (Kilde: APH bilder/fil)

Den ikoniske motedesigneren Sabyasachis første kolleksjon for H&M, ‘Wanderlust’, ble utsolgt på nett få minutter etter lansering. Priset under 9 999 Rs, ble Sabyasachi sitert for å si at H&M-serien hans var for ambisiøse kjøpere som ellers finner ham uoverkommelig. Imidlertid ble klærne bemerket for å være billige, digitale gjenskapinger av gammelt indisk håndverk. Flere håndverkerkooperativer som Delhi Crafts Council og Crafts Council of India uttrykte sin misnøye, og pekte på reell maktulikhet som lar den verdslige Sabyasachi samarbeide med et globalt merke, mens de ydmyke håndverkerne som har holdt håndverket i live mangler alternativer for å tjene penger på ferdighetene sine. .

Et åpent brev til Sabyasachi signert av 15 håndverkskooperativer reiser et viktig poeng: bør 'inkludering' begrenses til kun forbrukere? Sett fra karigarens side virker det åpenbart urettferdig at Sabyasachi kan benytte seg av Indias strålende tekstilarv perfeksjonert av håndverkere som sliter i uklarhet – hvis møysommelige utførelse deretter blir bastardisert av H&Ms transportbånd, masseproduksjonsteknologi – som de ikke får noen æren for eller kompensasjon. I mellomtiden blir Sabyasachi et globalt navn og har en årlig omsetning på 11 millioner dollar, tilsvarende omtrent Rs 80 crore. Tidligere i år kjøpte Aditya Birla Group en 51% eierandel i Sabyasachi-merket for Rs 398 crore.

Absolutt, verdenshistorien tyder på at kunstnerisk suksess ikke kommer fra like konkurransevilkår. Europeisk musikk, kunst, mote og skjønnlitteratur har blomstret i tusenvis av år, mens forfattere og artister fra Asia og Afrika fortsatt sliter med å slå gjennom. Til slutt er det en stilltiende erkjennelse av at terningene er lastet til fordel for noen, og dette må endres. Når det gjelder Sabyasachi, er det et spørsmål uten enkle svar: hvem er det egentlig som har eiendomsrett til historiske symboler og motiver? Ingen eier en kultur. Vi bor i en og har rett til våre uavhengige tolkninger av den. Samtidig kan det ikke nektes for at det er ironisk nok problematisk når noen som lager en enkel kopi tjener betydelig mer penger enn de som har slavet over originalen.

Det tusenårige buzz-begrepet 'kulturell appropriering' er uendelig forvirrende siden ingen vet hvilke kreative grenser vi forventes å leve innenfor. Hvis en designer bruker et chintzmønster som først ble sett i Hyderabad på 1500-tallet, er inspirasjonen da nødvendigvis mistenkelig? Å foreslå at Sabyasachi har innkassert den intellektuelle eiendommen til et fellesskap ser bort fra en grunnleggende sannhet, at all kunst er tilegnelse av noe slag. Jeg skriver på et språk som ikke er mitt eget. Mine meninger er påvirket av bøkene jeg leser, filmene jeg ser og mine erfaringer med menneskene jeg møter. Dessuten må det sies at i den digitale tidsalderen har tilgang til informasjon gjort det umulig å være virkelig original. Vi har ikke noe annet valg enn å forlate forestillinger om enestående eierskap til enhver estetikk eller stil; kunstnerens rolle er å finne noe nytt å si, etter å ha siktet gjennom de allerede tilgjengelige mengdene.

I det lange løp vil sensurering av utforskning av utallige kulturer av utenforstående ikke fremme sosial rettferdighet, men det vil kvele kreativiteten. Det finnes utallige eksempler på hvordan noen av de største kunstverkene ble til som et resultat av rotete interaksjoner. Ta Beatles-låten Norwegian Wood. Låtskriverduoen John Lennon og Paul McCartney erkjenner innflytelsen fra Bob Dylans introspektive tekster, mens George Harrison inkorporerte en sitar-del, og ga den en mystisk kant. Dette var den første opptredenen av det indiske instrumentet i en vestlig rockeinnspilling, noe som vakte interessen for folkelige lyder, som til slutt førte til sjangeren kjent som verdensmusikk. Kunst blir aldri skapt i et vakuum. En bedre måte å tenke på er at når forskjellige mennesker samarbeider og skaper noe vakkert, er det ikke alltid å stjele. Det kan være en oppmuntrende påminnelse, vi er virkelig i dette sammen.

Forfatteren er regissør, Hutkay Films.