Retten til selvforsvar

Indias kirurgiske streiker er i tråd med internasjonal lov og praksis.

kirurgisk streik bevist, kirurgisk streik øyenvitne, kirurgisk streik sannhet, indisk hær, kirurgisk streik bevist, india-pakistan, kontrolllinje, pakistan okkupert kashmir, kirurgisk streik bevist, kirurgisk streik video, kirurgisk streik fotoDet korte kirurgiske angrepet var også kun rettet mot terrorutposter nær grensen, og unngikk spesifikt og nøye både sivile og militære etablissementer.

Det var ikke overraskende at det var sterk stilltiende godkjenning på internasjonalt nivå av den kirurgiske streiken fra India over hele LoC. Det tjente til nok en gang å gjenta den økende aksepten av en nasjons iboende rett til å beskytte seg mot væpnede angrep som oppstår utenfor dens grenser, enten gjerningsmennene er statlige eller ikke-statlige aktører. Dette gikk i møte med dem som betegnet den indiske handlingen av selvforsvar som aggresjon. Folkeretten i dag er tydelig på at enhver nasjon har rett til selvforsvar, som strekker seg til til og med bruk av makt. Det har derfor blitt et unntak fra nasjonenes naturlige og iboende rett til å drive sine saker uten innblanding fra eksterne aktører. Retten til selvforsvar kan utøves både under internasjonal sedvanerett og FN-pakten og har blitt benyttet også utenfor sistnevntes aegis. NATOs luftangrep under Kosovo-krigen i 1999 kan tjene som det beste eksempelet.

SE VIDEO |

I henhold til FN-pakten kan en stat benytte seg av artikkel 51 og bruke makt når den blir et offer for et væpnet angrep. Selv om begrepet væpnet angrep ikke er nevnt i FN-pakten, har statlig praksis og meningsjuris utviklet seg for å fylle gapet i internasjonal rettsvitenskap. Det er to vannskilleutviklinger som har artikulert en slik rett til selvforsvar. Den første var avgjørelsen fra ICJ i Nicaragua v. USA (1986) og den andre, den internasjonale reaksjonen i kjølvannet av 9/11-angrepene. I den tidligere instansen mente retten at væpnet angrep ikke nødvendigvis måtte involvere den regulære hæren. Den mente at bevæpning, utstyr, finansiering og forsyning eller på annen måte oppmuntring, støtte og bistand til militære og paramilitære aktiviteter er et brudd på en nasjons forpliktelse i henhold til internasjonal sedvanerett til ikke å gripe inn i en annen stats anliggender. Stilt overfor tilbakevendende tilfeller av terrorangrep som 9/11, Bali-bombingen (2002), Madrid-togbombingen (2004), har det blitt satt spørsmålstegn ved effektiviteten av testen nedfelt i Nicaragua-saken for å møte trusler mot nasjonal sikkerhet. Dommen til justices Kooojiaman og Simma fra ICJ, i Den demokratiske republikken Kongo v. Uganda (2005), som utvider tolkningen av selvforsvar, reflekterer dette. Dommerne mente at nasjoner har rett til selvforsvar mot terrorangrep som kommer fra territoriet til en stat, selv når staten ikke støtter slike handlinger. Det er tilstrekkelig at det ikke er i stand til å kontrollere dem.

Statspraksis, en forutsetning for å skape internasjonal sedvanerett, støtter også aksepten av denne brede tolkningen av retten til selvforsvar.

USAs bombing av et farmasøytisk selskap i Sudan i 1998 som svar på angrep på ambassadene i Kenya og Tanzania ble rettferdiggjort i henhold til artikkel 51 i FN. Retten til selvforsvar fikk ytterligere implisitt anerkjennelse da kritikken av Israels utplassering av styrker som svar på bortføringen av to offiserer, i stor grad handlet om uforholdsmessig bruk av makt i stedet for retten til å bruke makt.

Sett i denne sammenhengen ga Pakistans trening, finansiering, bevæpning og tillatelse av bruk av landets jord til å sette i gang terrorangrep mot India, og de tre store angrepene på India (i Pathankot, Pampore og Uri) bare i år, New Delhi rett til å ty til selvforsvar. Det indiske svaret oppfylte også lovkravet om nødvendighet og proporsjonalitet. Det kirurgiske angrepet var basert på bevisene for at terrororganisasjoner forberedte seg på å angripe større byer. Det kirurgiske angrepet var også rettet mot terrorposter nær grensen, spesielt og nøye unngå både sivile og militære etablissementer. Den kirurgiske streiken var behersket, begrenset i sitt mål og av en slik varighet at den bare forhindret et angrep på indisk jord, og oppfyller dermed klart de juridiske kravene til bruk av makt.

Avslutningsvis må det sies at en stat har ansvar for både å avstå fra å organisere, bistå eller gå med på terrorhandlinger og har en plikt til å iverksette tiltak for å hindre utførelse av terrorhandlinger. Det er forpliktelser fastsatt av både Generalforsamlingens resolusjon 2625 (XXV) og FNs sikkerhetsråds resolusjon 1373 (2001). Det er på tide at Pakistan levde opp til disse forpliktelsene, og hvis den ikke gjør det, forhindrer ikke internasjonal lov India fra å ta grep til forsvar for sine borgere.