Avslører Indias faktiske bondebefolkning

Harish Damodaran, Samridhi Agarwal skriver: Det kan være nærmere 40 millioner enn konsensusområdet på 100-150 millioner. Dette har store implikasjoner for landbrukspolitikken.

Det vi har gjort er å ta SAAH-tallet på 93,09 millioner – som i beste fall er en øvre grense – og anslå landbrukshusholdningene som er betydelig avhengige av gårdsinntekter. (AP)

Den siste landbrukstellingen for 2015-16 plasserte den totale driftsbeholdningen i India til 146,45 millioner. Pradhan Mantri-Kisan Samman Nidhi (PM-Kisan)-ordningen har 110,94 millioner mottakere som har fått sine 2000 Rs inntektsstøtte for april-juli 2021. Og nå har vi National Statistical Offices Situations Assessment of Agricultural Households (SAAH) rapport for 2018-19. Det fastsetter landets landbrukshusholdninger til 93,09 millioner. Kort sagt, India har offisielt alt fra 90 millioner pluss til nesten 150 millioner bønder.

Denne store variasjonen har i stor grad med metodikk å gjøre. Landbrukstellingen ser på alle land som brukes selv delvis til jordbruksproduksjon og drives/forvaltes av én person alene eller sammen med andre. Jorden trenger ikke være eid av den personen (dyrkeren), som ikke også trenger å tilhøre en landbrukshusholdning. SAAH-rapporten tar derimot kun hensyn til driftsbeholdningen til landbrukshusholdninger. Medlemmer av en husholdning kan drive forskjellige landområder. Mens folketellingen behandler hver av dem som separate bedrifter, tar SAAH alle disse landene som en enkelt produksjonsenhet. Den teller ikke flere bedrifter hvis den drives av enkeltpersoner som bor sammen og deler et felles kjøkken.

Regnskap for kun landbrukshusholdninger, uten å skille mellom flere driftsbedrifter i dem, bringer Indias offisielle bønder ned til litt over 93 millioner. Men selv dette tallet er en overdrivelse, gitt SAAHs egen ganske ekspansive definisjon av landbrukshusholdninger. Sistnevnte dekker husholdninger som har minst ett medlem selvstendig næringsdrivende i landbruket og hvis årlige verdi av produksjonen overstiger Rs 4000. Slik selvstendig næringsvirksomhet trenger bare å være i 30 dager eller mer i løpet av undersøkelsens referanseperiode på seks måneder (i dette tilfellet de to halvdelene av jordbruksåret juli 2018-juni 2019).

Det vi har gjort er å ta SAAH-tallet på 93,09 millioner – som i beste fall er en øvre grense – og anslå landbrukshusholdningene som er betydelig avhengige av gårdsinntekter. De vil etter vårt syn utgjøre seriøse, heltids- eller vanlige bønder.

SAAH-rapporten gir data om landbrukets husholdningsinntekter fra gårds- og ikke-gårdskilder, både statlig og på tvers av forskjellige størrelsesklasser av landbesatt/driftsbedrift. Inntekt utenom gård omfatter lønn, næring, bortforpagtning av jord og pensjon/remittering. For gårdsinntekter har vi tatt med nettoinntekter fra planteproduksjon samt husdyrhold (meieri, fjørfe, geit/saueoppdrett, grisedrift, birøkt, akvakultur, serikultur osv.).

Vi vil kategorisere heltids-/vanlige bønder som de husholdningene hvis nettoinntekter fra jordbruket utgjør minst 50 prosent av deres totale inntekt fra alle kilder. Avhengighetsforholdene for gårdsinntekter er følgelig utarbeidet for alle stater og på tvers av bedriftsstørrelser (fra under 0,01 til 10 hektar og over). SAAH-rapporten har også statsmessige estimater av landbrukshusholdninger for hver landbesatt størrelsesklasse. Ved kun å ta de størrelsesklassene hvor forsørgertallet er høyere enn (eller nær) 50 prosent, og legge sammen det tilsvarende estimerte antall landbrukshusholdninger, kan vi komme frem til det totale antallet heltids-/vanlige bønder for hver stat.

Ved å bruke metoden ovenfor, er antallet heltids-/vanlige bønder beregnet for alle stater (se tabell; en mer detaljert merknad med diagrammer er tilgjengelig på HLR-nettstedet ). Andhra Pradesh, for eksempel, har 31,59 lakh landbrukshusholdninger. Men grensen for gårdsinntekt på 50 prosent krysses bare for husholdninger som har mer enn to hektar jord. De utgjør bare 7,46 lakh, eller 23,6 prosent av statens totale landbrukshusholdninger. Indias seriøse bondebefolkning utgjør på sin side 36,1 millioner, som knapt er 39 prosent av SAAH-anslaget. Tallet på 36 millioner pluss - eller for eksempel 40 millioner - er også nær et tidligere estimat på 47-50 millioner av seriøse heltidsbønder gjort av en av oss ( https://bit.ly/3CLmc7S ).

Hvis det faktiske antallet bønder som får en betydelig andel av inntektene sine fra jordbruk i seg selv bare er 40 millioner – i motsetning til det offisielle, også populære, konsensusområdet på 100–150 millioner – følger en rekke politiske implikasjoner. Til å begynne med må man erkjenne at jordbruk er et spesialisert yrke som alle andre. Ikke alle kan eller trenger å være bonde. Landbrukspolitikken bør derfor rettes mot de som kan og virkelig er avhengige av jordbruk som levebrød.

Minimumsstøttepriser, offentlige anskaffelser, reformer av landbruksmarkedene, gjødsel- og andre innsatssubsidier, Kisan-kredittkortlån, avlingsforsikring eller eksport-importpolitikk på gårdsvarer vil hovedsakelig ha betydning for heltids-/vanlige bønder. Selv PM-Kisan ville være mer effektiv hvis den rettes mot disse bøndene, hvis kvantum av inntektsstøtte kan forbedres for å oppmuntre dem til å forbli i eller utvide landbruksvirksomheten.

For det andre er landstørrelsen viktig. SAAH-rapporten avslører at terskelen for avhengighet av gårdsinntekter på 50 prosent krysses på et nivå i hele India bare når bedriftsstørrelsen overstiger én hektar eller 2,5 dekar. Dette er helt klart minimumsarealet som kreves for at oppdrett skal være levedyktig, som omtrent 70 prosent av landbrukshusholdningene i landet ikke besitter.

Det henger sammen med det siste punktet: Hva bør gjøres for disse 70 prosentene, som faktisk er arbeidere og ikke bønder? Problemene deres kan ikke løses gjennom landbrukspolitikken. En mer bærekraftig løsning ligger i å tenke nytt om landbruket utenfor gården. Avlinger kan produseres på åkre, men ikke alle trenger å dyrke dyrking. Rommet for verdiøkning og sysselsetting kan være mer utenfor enn på gården – det være seg i aggregering, sortering, pakking, transport, foredling, lagring og detaljhandel av produkter eller levering av innsatsvarer og tjenester til bønder. Alle disse aktivitetene faller legitimt innenfor landbrukets område, selv om de er utenfor gården. Landbrukspolitikken bør ikke bare ta sikte på å øke gårdsinntektene, men også å tilføre verdi til produksjon utenfor og nærmere gårdene.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 4. oktober 2021 under tittelen «Counting the kisan». Damodaran er National Rural Affairs & Agriculture Editor, The Indian Express og er for tiden på sabbatsår som seniorstipendiat ved Center for Policy Research. Agarwal er forskningsassistent med HLR.