Pandemi er en mulighet til å tenke nytt om skoler som steder for fellesskapslæring

Regjeringen kan bruke pandemien til å forbedre sine egne skoler. For det første ved å forbedre infrastrukturen og gjøre skolene mer imøtekommende. Rene toaletter, drikkevann, bibliotek, et fikseringslaboratorium og en lekeplass vil hjelpe. For det andre ved å gjøre læring morsom.

Ethvert bofellesskap bør ha et aktivitetssenter, der barn kan lage og gjøre ting.

Skrevet av Arvind Gupta

Kritikken av skolen som institusjon har utviklet seg og vokst det siste halve århundret. Utdanningsteoretiker Everett Reimer skrev School is Dead på 1960-tallet. Danger School, en klassiker utgitt av den brasilianske læreren Paulo Freires gruppe på slutten av 1970-tallet, fanget gjennom skarpe tegneserier skaden som skolene påfører barna våre. De fleste skoler er fengsler i bur, hvor en fremmed læreplan designet av noen eksperter blir kastet ned i et barns spiserør.

I dag er mange skoler gigantiske bedriftsbedrifter med tusenvis av barn på rullene, og for alle praktiske formål drives de som fabrikker, eller enda bedre som minihærer. Nettstedet til en privat skole i Lucknow kan skryte av 56 000 elever, for eksempel.

Men progressive tenkere har alltid sett for seg friskoler for barn. Den store russiske forfatteren, Leo Tolstoj, grunnla en skole for barna til fattige bønder hjemme hos ham, Yasnaya Polyana, uten noen streng timeplan, lekser eller fysisk straff. Maria Montessori var den første italienske kvinnen som ble lege; hun fortsatte med å utarbeide utviklingsstadiene hos barn som ble grunnlaget for hennes pedagogiske filosofi, som også la vekt på barns frihet og valg. Tagores kritikk av utenatlæring er artikulert i den klassiske fortellingen Papegøyens trening (Totaakahini). En liten progressiv skole i Japan drevet av en visjonær rektor har blitt udødeliggjort i bestselgeren Tottochan. Kanskje den lengste libertarianske skolen i verden er Summerhill. Det ble grunnlagt i 1921, for hundre år siden i England, av AS Neill med troen på at skolen burde lages for å passe barnet i stedet for omvendt.

Vanligvis får offentlige skoler overskrifter av alle de gale grunnene - en vegg faller inn, et tak kollapser eller barn blir syke etter et måltid midt på dagen. Men AAP-regjeringen i Delhi sverget å gjøre offentlige skoler bedre enn private. De oppnådde denne suksessen ved å forbedre infrastruktur (ingen stinkende toaletter), gi verdighet til lærere, opprette skoleledelseskomiteer og ved å involvere mange gode frivillige organisasjoner for innovative læringsmetoder. I 2015 var det bare 17 000 klasserom. På bare tre år la AAP til ytterligere 8000 klasserom; 11 000 flere klasser er under bygging. Når det er fullført vil det være 36 000 klasserom.

I India har skoler alltid vært dypt segregerte. Kothari Education Commissions anbefaling fra 1966 for et felles skolesystem ble aldri implementert. I dag avhenger hvilken skole et barn går på av hennes sosioøkonomiske status. Pandemien har fremmet og forverret dette skillet. COVID-19 rammet foreldre økonomisk. Mange klarte ikke å betale skolepenger. Noen fjernet barna sine fra private skoler og satte dem i offentlige skoler. Men regjeringen prøver hardt å trekke seg fra offentlige skoler, eller overlate deres dyrebare land og ledelser til private organisasjoner. Hvorfor går regjeringen hodestups med denne privatiseringen? Vet den ikke at i Amerika, England, Japan og Finland – de mest avanserte landene – er de beste skolene offentlige skoler? Det digitale skillet mellom rike og fattige har også utvidet seg. De fattige har ikke tilgang til mobiler, bærbare datamaskiner og internett.

I et slikt scenario kan man prøve å tenke seg læringsrom i nabolaget. Pandemien tvang millioner av voksne til å jobbe hjemmefra. Mange innså at et kontor ikke er nødvendig for å gjøre produktivt arbeid. I prosessen har noen innsett den kjedelige naturen til rutinemessige kontor- og fabrikkjobber og samtidig oppdaget sitt eget potensial. Mange har forlatt travle, forurensede byer og returnert til små byer og landsbyer.

Vi må arbeide for flere læringsrom i nabolaget når vi reimaginerer skolen. Store borettslag har allerede forsamlingshus. Mindre kan enkelt tildele en dedikert plass, hvor voksne kan dele sine ferdigheter og erfaringer med unge. Ethvert bofellesskap bør ha et aktivitetssenter, der barn kan lage og gjøre ting.

På 1960-tallet hadde England mange community colleges. Her kunne alle som hadde noen ferdigheter tilby kurs. Og alle som ville lære seg en ferdighet eller et fag kunne bli med. Ingen grader var påkrevd. Kursene var omfattende, fra haiku, kinesisk kunst, limerickskrift, keramikk til sykkelreparasjoner! Vi må omforme skoler – som steder for fellesskapslæring. Skoler har en veldig snever visjon om en lærer - noen med en B Ed-grad. Hva med å se for seg titusenvis av pensjonerte fagfolk som lærere? De vil bringe år med praktisk erfaring til læring.

Regjeringen kan bruke pandemien til å forbedre sine egne skoler. For det første ved å forbedre infrastrukturen og gjøre skolene mer imøtekommende. Rene toaletter, drikkevann, bibliotek, et fikseringslaboratorium og en lekeplass vil hjelpe. For det andre ved å gjøre læring morsom. I stedet for å skille barn etter alder kan de ha klasser med blandede aldersgrupper. Barna kan også lære i sitt eget tempo. For det tredje, lokaliser mesterne - heltene i regjeringssystemet - og bruk dem som effektive ressurspersoner. Uten kontante insentiver, bare ved å bringe innovatører frem, vil mange lærere føle seg motiverte. For det fjerde ved å invitere etablerte frivillige organisasjoner til å hjelpe med å bringe inn beste praksis fra hele verden.

Under pandemien logget 1,5 millioner mennesker på archive.org hver dag. Det er det største depotet av bøker med 28 millioner bøker for gratis nedlasting. Vi må bygge et slikt gratis arkiv for indiske språk. Den nylige kunngjøringen om at regjeringen vil kjøpe masseabonnement på vitenskapelige tidsskrifter slik at alle kan få tilgang til dem, er et skritt i riktig retning.

Vi trenger skoler der barn med ulik bakgrunn – klasse, kaste, religioner, evner – kan studere sammen og lære å bry seg og ha empati. På David Horsburghs Neel Bagh-skole i Kolar, Karnataka, kunne barna lære i sitt eget tempo. De kunne studere klasse V Telugu, klasse III engelsk og klasse VII matematikk samtidig. De lærte å jobbe med mennesker med ulike ferdigheter og evner. De lærte også samarbeid, gruppearbeid, medfølelse, menneskeverd og mangfold av meninger.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 11. januar 2021, under tittelen Det åpne klasserommet. Arvind Gupta er lekemaker og pedagog