En ny avtale for bonden

En grunninntektsordning for bonden vil ikke beskatte statens ressurser. Men det kan dempe bølgen av nød på landsbygda.

En ny avtale for bondenI følge Census 2011 var 54,6 prosent av Indias arbeidsstyrke engasjert i landbruk. (Fil)

NDA-regjeringens neglisjering av indisk landbruk, til tross for de høye løftene i BJP-valgmanifestet i 2014, har vært årsaken til den indiske bondens utallige lidelse de siste fire årene. Dette har ført til store bønders selvmord og skapt enestående jordbruksuro i mange deler av landet. En ny avtale for distriktssektoren generelt og bønder spesielt, er tidens skrikende behov.

I følge Census 2011 var 54,6 prosent av Indias arbeidsstyrke engasjert i landbruk. Sektoren bidrar imidlertid med mindre enn 17 prosent av BNP. Politikken til påfølgende regjeringer har ikke klart å rette opp denne ubalansen.

En rapport utarbeidet av Center for the Study of Developing Societies, utgitt i mars 2018, basert på en undersøkelse av 5000 gårdshusholdninger i 18 stater, avslørte at 76 prosent bønder foretrekker å gjøre noe annet arbeid enn å drive jordbruk. Den sier at bare 10 prosent av de fattige og småbøndene med gjennomsnittlig jordeiendom på 1-4 dekar har nytt godt av statlige ordninger og subsidier. 70 prosent av de intervjuede påsto at de ikke fikk noen informasjon eller råd om gårdspraksis fra landbruksavdelingens tjenestemenn. Undersøkelsen viser at 62 prosent av de intervjuede bøndene var uvitende om Minimum Support Price (MSP). 70 prosent hadde ikke hørt om ordningen med direkte kontantoverføring.

Den indiske bonden trenger øyeblikkelig hjelp. Enhver ytterligere forsinkelse vil bare øke lidelsen hans og føre til større uro. Mine anbefalinger er derfor: Bønder må få ekspertråd fra opplærte embetsmenn på dørstokken i begynnelsen av hver avlingssesong angående alle spørsmål som hvilke avlinger som skal sås, teknologi, markedspriser, jordfruktbarhet, vanning. Landbruksutvidelsestjenester er nesten ikke-eksisterende i dag.

Handelsforbud mot landbrukseksport må fjernes, siden en slik restriktiv politikk holder innenlandske priser lave, og skader bøndenes interesser. Bønder bør ha fri tilgang til globale markeder, siden det vil bidra til å øke inntektene. Eventuelle restriksjoner bør kun pålegges i nødstilfeller. Når det gjelder innenrikshandel, bør alle restriksjoner på bevegelse mellom distrikter og mellom stater fjernes.

Hver bondefamilie må ha et Kisan-kredittkort (KCC). I følge NABARD er det kumulative antallet KCC-er utstedt siden oppstart til 31. mars 2015 14,64 crore, hvorav operative/levende KCC-er er 7,41 crore. Å sette dette opp mot 13,83 crore operative landbeholdninger (Agricultural Census 2010-11) viser at et stort antall bønder ennå ikke er dekket under KCC-ordningen.

I følge den stående komité for bygdeutvikling er bare 10 prosent av prosjektene som er tatt opp under vannskilleutviklingskomponenten til Pradhan Mantri Krishi Sinchayee Yojana (PMKSY) fullført så langt.

Høsting av regnvann bør inkluderes i vanningsprosjekter, på grunn av det fantastiske uutnyttede potensialet. Jeg anbefaler også etablering av mikro, små og mellomstore vanningsprosjekter som rørbrønner og sjekkdammer, i stedet for store vanningsprosjekter. Slike prosjekter bør i sin helhet finansieres av senteret.

En paani panchayat bør etableres for hver ordning, som vil fungere som et spesialisert registrert organ som er ansvarlig for gjennomføringen av vanningsprosjekter. Panchayat vil være ansvarlig for vedlikehold av vannkanaler og innkreving av brukergebyrer fra mottakerne. Dette vil bidra til å øke den selvfinansierende vannforvaltningsmekanismen. Det kan også fungere som krysspanchayat-organ der det er aktuelt, for eksempel i tilfeller der mer enn én begunstiget panchayat eksisterer under et bestemt vanningsprosjekt. Hver liten og marginal bonde og hver landbruksarbeider over 60 år bør motta en månedlig pensjon på 5000 Rs.

Gjødseltilskudd bør gis til bøndene via direkte fordelsoverføring. En egen dedikert strømlinje bør utvides til alle bønder av statlige myndigheter for å redusere innsatskostnadene deres og for å sikre regelmessig strømforsyning til gårder. Det bør være en egen kategori av gründere under Mudra Yojana som vil sette opp prosess- og lagringsanlegg for landbruksenheter.

Med lav rente på lån fra 3,5 prosent til 6 prosent, kan små og mellomstore bedrifter for lagring og prosessering bidra til utviklingen av infrastruktur for landbrukssektoren i Min viktigste anbefaling er å umiddelbart implementere en Grunninntektsordning for Indisk bonde. Hovedtrekkene i denne ordningen vil være: Alle små og marginale bondehusholdninger, inkludert leietakere og fremleiebønder, bør få en grunninntekt på Rs 6000 per dekar per avlingssesong. Dette vil utgjøre 12 000 Rs per husstand per år.

Bønder som har land som overstiger 5 dekar irrigert land, som produserer disponibelt overskudd og drar fordel av minstestøtteprisen, kan ikke inkluderes i ordningen. For ikke-irrigerte bedrifter kan grensen være 10 dekar.

Den totale økonomiske byrden for denne ordningen, som sannsynligvis vil være Rs 1,84 lakh crore, kan fordeles i forholdet 70:30 mellom senteret og statene. Den økonomiske byrden på senteret vil dermed være Rs 1,29 lakh crore, mindre enn 1 prosent av landets BNP. Det totale utgiftsbudsjettet til regjeringen i India i 2018-19 er Rs 24,42 lakh crore. Det er derfor ikke vanskelig å finne disse pengene innenfor de ressursene som er tilgjengelige med bedre utgiftsstyring. Men selv om dette øker finansunderskuddet vil det være et verdig skritt fordi det vil gjøre bøndene glade og øke produktiviteten. Jeg anbefaler også at det bør være en engangsfritakelse av bøndelån opp til Rs 2 lakh over hele India.

Jeg foreslår også at alle politiske partier bør vedta dette som en forpliktelse i sine manifester i det kommende Lok Sabha-valget. Vi har forsømt den indiske bonden i 70 år; det er nå på tide å gjøre opp.