I effektivitetens navn ser NEP bort fra barns rett til lekeplasser

NEPs angrep på lekeplasser fratar barn, spesielt de som tilhører lavere kaster og de fattige i byene, deres rett til å leke i trygge og tilstrekkelige rom.

På en lekeplass i Dharavi (ekspressfoto/Nirmal Harindran)

Barn, spesielt i urbane områder, er fratatt rettferdige romlige ressurser, til tross for at de er likeverdige medlemmer av samfunnet. Tilgangen til lekeplasser, de eneste landområdene som er tildelt for barns behov, avhenger av klasse- og kasteprivilegier. The Right of Children to Free and Compulsory Education Act, 2009 (RTE) gir mandat til at alle skoler leverer de grunnleggende infrastrukturelle standardene spesifisert i RTE-planen, inkludert lekeplasser. Alle skolegående barn mellom seks og 14 år er dermed garantert tilgang til lekeplassen. Den nye nasjonale utdanningspolitikken (NEP) demonterer dette juridiske regimet med beskyttede lekeplasser, i stedet for å styrke det.

NEP tar til orde for å skifte utdanningssystemet fra en overvekt på input til produksjonspotensial angående ønsket læringsutbytte. Det påkaller effektivitet og optimalisering for å lette tilegnelse av lekeplass. Først leder NEP en gjennomgang av det praktiske ved lekeplasser i urbane områder, krav til skoleområde og romstørrelse. Den har som mål å lette skoledriften ved å fjerne krav til RTE-lekeplass. Dermed kan verken private eller offentlige skoler være pålagt å skaffe lekeplasser, og private skoler kan kreve ublu avgifter uten å skaffe lekeplasser.

For det andre foreslår NEP at statlige myndigheter innen 2025 oppretter skolekomplekser og rasjonaliserer skoler for å oppmuntre til å dele ressurser som lekeplasser. Et skolekompleks er en administrativ klynge som består av en ungdomsskole og alle andre skoler som tilbyr lavere karakterer (inkludert anganwadis) i en radius på 5-10 kilometer.

Derfor tar NEP til orde for at allerede knappe, begrensede og små lekeplasser deles mellom mange skoler og barn i forskjellige aldre. Ikke bare er dette grusomt, det er ineffektivt - barn i forskjellige aldre hengir seg til forskjellige varianter av lek og har følgelig forskjellige lekeplassbehov. For eksempel har anganwadi-elever andre romlige behov enn ungdomsskoleelever.

Rettslige avgjørelser har slått fast at lekeplasser er uunnværlige for skolene. I 2019 avgjorde Allahabad High Court at lekeplasser må tilbys innenfor en skoles landområde på samme tomt for å sikre barrierefri, innkjøringsadgang for alle barn, inkludert barn med funksjonshemninger. Men etter hvert som urbaniseringen har intensivert, har barns lekeplasser i økende grad blitt bevilget av myndigheter og private parter for utvikling. I 2012 uttalte unionsregjeringens retningslinjer at skoleledelsen ikke trenger å sørge for sammenhengende lekeplasser dersom det gjøres tilstrekkelige ordninger på tilstøtende lekeplasser eller kommunale parker. I 2019 endret Gujarat sine RTE-regler for å redusere minimumskravene til lekeplassarealer for by- og landskoler.

Til tross for å slette lekeplasskrav, tar NEP høyt til orde for idrettsintegrert utdanning, men klarer ikke å forklare hvordan idrett kan integreres hvis skolene ikke er pålagt å tilby lekeplasser.

NEP anerkjenner barns lek bare når den tjener lærere i å formidle læring. Den uunnværlige og iboende verdien av lek, anerkjent som en rettighet i FNs barnekonvensjon fra 1989, er usynliggjort. Lek er avgjørende for barndommen fordi den gir mulighet for det frie og sanne uttrykket av ens personlighet. Selv om spesifikke former for idrettsinfrastruktur tilbys i ressurssterke skoler, kan ikke disse erstatte store, åpne lekeplasser.

Sport er også en liten underkategori av de uendelige variantene av barns lek. Den er voksendesignet, konkurransedyktig, ofte kjønnsbasert og dyktig, og rommer bare noen få barn basert på evner. Den kan ikke erstatte lek, da den ikke omfatter det frie uttrykket for barns personligheter.

NEP senker minimumsstandardene for kvalitetsutdanning, i stedet for å beskytte og utvide lekerom gjennom statens enorme økonomiske og politiske ressurser. Det rammer lekeplasser som en ulogisk restriksjon for å tilfredsstille nyliberale interesser som prioriterer markedskrav fremfor samfunnsmessige goder når arealbruk skal bestemmes. Man kan hevde at løsnede RTE-krav vil øke det totale antallet skoler og redusere skolepengene. Men i mangel av gebyrregulering er det lite sannsynlig at private skoler vil være rimeligere uten lekeplasser. Selv om antallet skoler totalt øker, vil tilgangen til lekeplasser bli ytterligere stivt bestemt av barnas kaste og klasse. NEPs angrep på lekeplasser fratar barn, spesielt de som tilhører lavere kaster og de fattige i byene, deres rett til å leke i trygge og tilstrekkelige rom.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 2. mars 2021 under tittelen «Calling off play». Forfatteren er tilknyttet det Bhopal-baserte Criminal Justice and Police Accountability Project