Nagorno-Karabakh og India

Delhi har inntatt en prinsipiell posisjon i konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan og støttet trekk for dens fredelige løsning

Armenia og Aserbajdsjan-konflikten, Armenia Aserbajdsjan India, India Armenia og Aserbajdsjan-konflikten, Nagorno Karabakh-konflikten, India Ukraina Tyrkia, indiske ekspressnyheterMedlemmer av Aserbajdsjans diaspora vifter med Aserbajdsjans nasjonalflagg under et demonstrasjon til støtte for landet deres om konflikten i Nagorno-Karabakh-regionen, på Uavhengighetsplassen i Kiev, Ukraina 11. oktober 2020. (Reuters)

Skrevet av Achal Malhotra

Den tre tiår gamle uløste etno-territorielle konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan om Nagorno-Karabakh blusset opp igjen 27. september. Når det gjelder omfang og intensitet, har den nåværende konflikten overgått alle tidligere sammenstøt, inkludert firedagerskrigen i april 2016 Det er bemerkelsesverdig at Tyrkias besluttsomhet om å spille en aktiv rolle mye utover den moralske støtten det så langt har gitt Aserbajdsjan har gitt nye dimensjoner til konflikten.

Opprinnelsen til konflikten ligger i den mangelfulle opprettelsen av en autonom region i armensk kristen flertall, Nagorno-Karabakh, på territoriet til en muslimsk majoritet i Aserbajdsjan. I juli 1921, da Sør-Kaukasus ble innlemmet i den utviklende Sovjetunionen, ble Nagorno-Karabakhs gjentatte begjæringer til Moskva for sammenslåing med Armenia avslått. Selverklæringen om uavhengighet av Nagorno-Karabakh i september 1991 i bakgrunnen av en forestående kollaps av USSR resulterte i en krig mellom Aserbajdsjan og Nagorno-Karabakh - støttet av Armenia. Dette sammenstøtet varte til en våpenhvileavtale ble oppnådd i 1994, hovedsakelig formidlet av Russland. Siden den gang har OSSEs Minsk-gruppe, ledet av USA, Russland og Frankrike, engasjert Aserbajdsjan og Armenia omfattende for å løse konflikten.

Umiddelbart er konflikten mellom to relativt små land og er territoriell av natur. Imidlertid er flere regionale og globale aktører, spesielt Russland, USA, Europa, Tyrkia og Iran, også involvert for å sikre deres strategiske, sikkerhetsmessige og økonomiske interesser i regionen. Europas energisikkerhet avhenger til en viss grad av stabiliteten i regionen. Så langt har Russland, USA og Europa tatt i bruk en felles tilnærming for å håndtere konflikten. Tyrkias aggressive inntreden med eksplisitt samtykke fra Aserbajdsjan kan imidlertid forstyrre likevekten.
Konflikten er i hovedsak en konflikt mellom to internasjonale prinsipper – prinsippet om territoriell integritet forfektet av Aserbajdsjan og prinsippet om retten til selvbestemmelse påberopt av Nagorno-Karabakh og støttet av Armenia. De internasjonale samtalepartnerne har så langt ikke klart å tilby en kompromissløsning som er akseptabel for begge parter, som har inntatt maksimalistiske posisjoner. Aserbajdsjan kan i beste fall gå med på å gi noe autonomi til Nagorno-Karabakh, mens de etniske armenerne insisterer på full uavhengighet.

India har ikke en offentlig formulert politikk for Sør-Kaukasus - i motsetning til Neighborhood First, Act East eller Central Asia Connect. Regionen har holdt seg i periferien av sin utenrikspolitiske radar. Videre er det synlig asymmetri i Indias forhold til Armenia, Aserbajdsjan og Georgia. Armenia er det eneste landet i regionen som det har en vennskaps- og samarbeidsavtale (signert i 1995), som for øvrig vil forby India fra å yte militær eller annen bistand til Aserbajdsjan i tilfelle Aserbajdsjans offensiv i Nagorno-Karabakh går over til territoriet til Armenia. India har mottatt tre statsoverhoder fra Armenia, men ingen fra Aserbajdsjan eller Georgia. Armenia utvider sin utvetydige støtte til India i Kashmir-spørsmålet, mens Aserbajdsjan ikke bare støtter, men også fremmer Pakistans narrativ om dette spørsmålet. Nivåene på Indias handel eller investeringer med Armenia er imidlertid svært lave.

Når det gjelder Aserbajdsjan, har ONGC/OVL gjort relativt små investeringer i et oljefeltprosjekt i Aserbajdsjan og GAIL undersøker mulighetene for samarbeid innen LNG. Aserbajdsjan faller på den internasjonale nord-sør-transportkorridoren, og forbinder India med Russland gjennom Sentral-Asia; den kan også forbinde India med Tyrkia og utover gjennom Baku-Tbilisi-Kars passasjer- og godstogforbindelse. I lys av Georgias utenrikspolitiske prioritet med integrering med euro-atlantiske strukturer og også i respekt for Russlands følsomhet, har India sakte drevet utviklingen av sine relasjoner med Georgia, som Russlands forhold til er på et svært lavt nivå. I det hele tatt kan Indias eierandeler i regionen vurderes som mer eller mindre perifere.

India har justert sin holdning til Nagorno-Karabakh-konflikten etter hvert som situasjonen har utviklet seg gjennom årene. I de innledende stadiene av konflikten i 1993 hadde India sluttet seg til konseptet respekt for territoriell integritet. I ganske lang tid nå har Indias vekt vært på en fredelig løsning av konflikten gjennom diplomatiske forhandlinger. India har all grunn til ikke å støtte Aserbajdsjans territoriale integritet, da Aserbajdsjan har vist liten respekt for Indias territoriale integritet krenket av Pakistan i Jammu og Kashmir. Samtidig er det vanskelig for India å offentlig godkjenne Nagorno-Karabakhs rett til selvbestemmelse i lys av de mulige konsekvensene det kan få konsekvenser for India, da dets motstandere kan misbruke den ikke bare ved å knytte feilaktige forbindelser med Kashmir, men også gjen- tenne løsrivelsesbevegelsen i visse deler av India.

Under omstendighetene har India inntatt en balansert og nøytral holdning og kommet med en politisk korrekt uttalelse der de har uttrykt sin bekymring, bedt om tilbakeholdenhet og umiddelbar opphør av fiendtlighetene og løsning av konflikten fredelig gjennom diplomatiske forhandlinger. India har også uttrykt sin støtte til OSSE Minsk-gruppens fortsatte innsats for fredelig løsning, noe som antyder at India ikke er for involvering av noen annen enhet, inkludert Tyrkia. Uten tvil burde Indias uttalelse også ha reflektert landets holdning til den påståtte inntreden av leiesoldater i konflikten.

Forfatteren var Indias ambassadør i Armenia og Georgia mellom 2009-2012. Han fungerte også som Indias faste representant for FN og internasjonale organisasjoner i Wien.