For middelklassens India er Covid en mulighet til å konfrontere sin egen apati

Døden og ødeleggelsen av pandemiens andre bølge har fått Indias middelklasse til å konfrontere virkeligheten. Dette er øyeblikket for å gå frem og ta ansvar for det offentlige riket.

Utslitte arbeidere som bar de døde for kremering sitter på baktrinnet til en ambulanse i New Delhi, India. (AP Photo)

Skrevet av Jyoti Dalal

Det er en ubeskrivelig smerte vi har gått gjennom. Noen ganger kommer det med språk, andre ganger unngår det oss og etterlater oss med raseri. Våre kjære har gispe etter luft, dødd ufortjent, utidig død. Disse statistikkene ble kjente navn, og navn blir ansikter - de samme ansiktene som vi lo, gråt med for bare en liten stund siden. De trekker seg tilbake i bakgrunnen, går i uklarhet.

Vi kunne ha unngått mange av disse dødsfallene, siden det ikke er noe naturlig med dem. Mer enn deres død handler smerten her om sløsing med livet. Man sørger over livet som ikke kunne leves, som kunne ha gjort en forskjell for verden.

Det er også en følelse av nyhet for oss – den formidable middelklassen – ettersom vår opplevelse av døden kommer fra visse privilegier. Vi dør ikke fordi vi ikke får medisin, oksygenflaske eller seng på sykehus. Vi dør etter feilen til alle medisinske vidundere. For oss er det en merkelighet knyttet til denne døden, selv når det ikke er noe nytt ved det; tross alt har en stor del av befolkningen vår alltid dødd på denne måten. Først nå vet vi hva det vil si å bli forlatt, å bli kastet, å bare få lov til å dø.

Det er virkelig et hykleri til vår smerte og sinne. Disse følelsene brøt ikke ut da hovedstaden var vitne til opptøyer eller da byene våre så utvandringen av migrantarbeidere, sultne og tørste. For ikke å snakke om hverdagsvolden til de elendige liv i byene våre som vi vendte oss bort fra. Disse livene er i umiddelbar nærhet av oss, da vi delte en selvtilfreds glemsel til dem. Opptatt i vår imaginære verden, gjort ugjennomtrengelig gjennom porter, murer og pigghående grenser, lar vi verden utenfor forfalle.

Vi hadde det faktisk godt i våre små verdener, men da vi slapp unna å ta noe ansvar for verden og det offentlige riket, lot vi det gå tilbake og råtne. Sammenbruddet av verden utenfor måtte også få ned boblen vår, og vi var vrangforestillinger når vi ikke så nært forestående av denne katastrofen. Vår arroganse over å ikke trenge verden ligger knust i dag. Uten tvil, ettersom flere og flere liv trekker seg tilbake fra det offentlige rom, vil det helt sikkert skje et større forfall som til slutt oppsluker alle.

Til tross for at vi er hyklerske, er følelsene våre ekte og ærlige, og det er behov for å bevare dem. De gir oss mot til å se sannheten. De presser oss ut av våre trygge havn for å konfrontere statens virkelige ansikt.

Vår opplevelse av staten hadde i stor grad vært på avstand, lagt i mange lag. Den nåværende forbrytelsen mot menneskeheten, for det meste forstått som at den større systemiske, byråkratiske svikten ikke er et engangsfenomen. Dette har vært måten staten fungerer på. Når den ikke holdes under sjakk, går statens egeninteresse og ekspansjonsdrift mot dens egen befolkning. Den japanske filosofen Kojin Karatani påpeker statens evne til å glemme nasjonen, som betyr dens befolkning. Ironisk nok brukes den nasjonalistiske diskursen i vår sammenheng mot det som utgjør nasjonen, dets eget folk.

Denne glemselen av befolkningen har vært statens diskurs, legitimert av vår langvarige stillhet mens vi stadig gikk tilbake til vår trygge havn.

Det greske verket krise , brukt mye av Bernard Stiegler, kan komme oss til unnsetning. Peker på det kritiske øyeblikket, når ting kan gå bedre eller verre, det refererer til vendepunktet, og er markert med beslutning og valg - egenskaper som også gir en åpning og mulighet, med alle sine regressive elementer.

Hvis dette er en krise, som det sikkert er, så er det også øyeblikket da vi må bekrefte denne krisen, og ikke være vrangforestillinger. Vårt raseri og smerte er bedre enn melankoli eller hyperoptimisme, da det utstyrer oss med frekkheten til å konfrontere denne blodige virkeligheten, ta ansvar for verden og ta avgjørende skritt for å bidra til det offentlige riket. Vi må ta i bruk sorge – omsorg og omsorg for verden, med fullstendig alvor, for at ikke en ny katastrofe utspiller seg.

Forfatteren er assisterende professor ved University of Delhi.