Mesopotamia-rotet

India har gjort det bra i å nekte å bli dratt inn i det. Men fornektelse er ikke et alternativ

Midtøsten-Irak Drapene på den islamske statenUSAs president Barack Obamas instinkt til å ikke bli involvert i dette rotet var riktig, men han har blitt presset inn i det under nasjonalt og internasjonalt press.

Mesteparten av kaoset og uroen i Vest-Asia i dag kan spores til hendelser under og etter første verdenskrig. Men de forskjellige arabiske statene skapt ut av det osmanske riket med kunstige grenser har nå fått veletablerte identiteter og deres folk har utviklet en følelse av nasjonalitet og nasjonalisme sterk nok til at de er klare til å forsvare sine lands suverenitet og territorielle integritet. Det er heller ikke nødvendig å gå tilbake til 1947-48, da Israel ble opprettet i det arabiske hjertet, selv om dette også har etterlatt arr og fiendskap som henger igjen. Også her har de arabiske statene blitt realistiske nok til å akseptere faktumet om Israels eksistens og er klare til å gjøre forretninger med det, men for begrensningen av det langvarige palestinske problemet.

Det er to datoer som er passende for formålet med å analysere det nåværende rotet i Mesopotamia – 2003 og 2011. Førstnevnte var da Bush-administrasjonen startet sin intervensjon i Irak på falske forutsetninger. I 2011 startet borgerkrigen i Syria da noen av Syrias naboer og Vesten satte avsettingen av Assad-regimet som sin høyeste og eneste prioritet, men av ulike motiver.

Nykonservatorene i Washington overtalte George W. Bush til å gripe inn i Irak, selv på bekostning av å flytte oppmerksomhet og ressurser bort fra Afghanistan, for å implementere deres og Israels agenda om å bli kvitt Saddam Hussein - politisk og fysisk. Saddams henrettelse var én ting, demontering av hele statsapparatet, inkludert hæren, noe helt annet. Operasjonen antente krefter som førte til at det sekteriske skillet ble dypere der og på tvers av regionen. Al-Qaida, som ikke hadde noen tilstedeværelse i Irak under Saddams styre, etablerte en som henga seg til massive terrorhandlinger og kaos. Den sekteriske spenningen som hadde ligget undertrykt i århundrer sprakk opp; det førte til fenomenet kjent som Den islamske staten (IS). Et kalifat så vel som en kalif er blitt utropt, med territorium, økonomi og en administrasjon som kan heve skatter. Men det er også en hensynsløs stat som er fast bestemt på å etablere sharia-styre og eliminere all opposisjon, muslimsk og ikke-muslim, som står i veien for den. IS har evnen til å kjempe konvensjonelle kamper. Dens militære sjef er rapportert å være en tidligere visepresident i Saddam. IS har spredt seg fra Irak til Syria, utslettet nasjonale grenser og erobret store deler av territoriet i begge land. Alt dette kan spores direkte til den amerikanske intervensjonen i 2003.

Den syriske borgerkrigen kan ha startet som en utløper av den arabiske våren, men den forvandlet seg snart til en fullstendig konflikt som involverte alle de regionale landene så vel som ekstraregionale som USA. Den første gnisten, kanskje tent av hendelsene i Tunisia og Egypt tidlig i 2011, ble utnyttet til å mobilisere diverse grupper i Syria for å kvitte seg med Assad-regimet, ikke så mye fordi det var en hensynsløs regjering som hadde hengitt seg til massive krenkelser av mennesker rettigheter, men på grunn av to andre faktorer. De arabiske naboene – som alle var sunnimuslimske sultaner, emirer osv. – ønsket å eliminere det sjiamuslimske minoritetsregimet i Damaskus, mens Vesten, påvirket av Israel, ønsket å bryte Teheran-Damaskus-forbindelsen som matet Hizbollah i Libanon. Washington ønsket å bryte denne koblingen fordi den ville ha kuttet Irans politiske og diplomatiske innflytelse, som Israel ser på som en eksistensiell trussel. Disse interessene konvergerte for å produsere den syriske krisen.

Intervensjonene i 2003 og 2011 har skapt en ikke-vinn-situasjon for interessentene. For å bekjempe IS i Syria ville det trenge samarbeid fra den syriske regjeringen. Selv mange vestlige land – selv om de er villige til å delta i bombingen av IS i Irak siden Bagdad-regjeringen har søkt deres hjelp – er motvillige til å delta i operasjonen i Syria, siden den mangler legitimitet uten autorisasjon fra FNs sikkerhetsråd. Etter å ha gjort avsettingen av Assad-regimet til hovedmålet, kan det internasjonale samfunnet ikke be om samarbeid uten å miste ansikt og troverdighet. Regimet i Damaskus sitter pent, siden svekkelsen av IS bare hjelper det. Kampen om den syriske landsbyen Kobani, på grensen til Tyrkia, har skapt et stort innenrikspolitisk problem for Tyrkia siden kurderne i Kobani kjemper for å overleve og ønsker at andre kurdere i Tyrkia skal hjelpe dem, noe Ankara ikke har vært villig til å tillate. .

USAs president Barack Obamas instinkt til å ikke bli involvert i dette rotet var riktig, men han har blitt presset inn i det under nasjonalt og internasjonalt press. Han ønsker ikke å legge støvler på bakken, men har allerede gjort det, med rundt 2000 amerikanske soldater utplassert i Irak. Uten et betydelig antall ekstra tropper, utover de irakiske styrkene, kan ikke IS beseires.

Visepresident Hamid Ansari, en formidabel stipendiat fra Vest-Asia, tok til orde for et tenketankkonklave 16. oktober, et spennende spørsmål. Han minnet publikum om at National Intelligence Council i USA, i en rapport datert i 2004 og kalt Mapping the Global Future 2014, hadde anslått fire mulige fiktive scenarier i Vest-Asia, hvorav ett ble kalt Et nytt kalifat. Selv muslimske samfunn brukte ikke dette begrepet i sin diskurs på den tiden. Han lurte på om dette var ekstraordinær forvitenhet eller et ønske om å gjenopplive en gammel idé som sist ble utvidet av Rashid Rida i 1923.

Alt dette tyder på at uroen i regionen vil fortsette. Dens primære mottaker har vært Iran. Også her er Vesten i et dilemma. Irans samarbeid er avgjørende for å bekjempe IS. Saudi-Arabia og Qatar, som har investert tungt i radikale syriske fraksjoner som Jabhat al-Nusra, men som nå har blitt forpliktet til å slutte seg til den amerikanskledede koalisjonen mot IS, hjelper dermed Iran så vel som Assad. En fascinerende, men dødelig cocktail av sekteriske og geopolitiske spenninger og rivalisering!

India har gjort det bra i å nekte å bli dratt inn i denne rotete situasjonen. Men vi bør ikke vike unna å gi politisk støtte. Det ville være høyst uklokt av oss å fortsette å late som om fremveksten av IS ikke har noen negative konsekvenser for oss. IS vil kanskje ikke gjennomføre operasjoner på indisk jord, men deres ideologi vil helt sikkert tiltrekke seg mange muslimske ungdommer i India. Vi kan ikke lenger hevde, slik vi kunne for noen år siden, at ingen indisk muslim har kjempet i utenlandske jihad. Allerede kjemper dusinvis, om ikke hundrevis, i Syria sammen med al-Nusra og IS. Utrullingen av IS-flagg er et tegn på at man ikke skal ta lett på. Mer enn noen gang er det viktig å opprettholde felles harmoni i landet vårt.

Forfatteren, Indias tidligere faste representant i FN, er adjungert senior stipendiat, Delhi Policy Group. Synspunktene er personlige