Å opprettholde tilstrekkelig innenlands sparing er avgjørende for en sunn makroøkonomisk styring

Fokus bør være på å heve spareraten, ellers risikerer man at private investeringer fortrenges.

Bank, sparing, utgifter, indisk økonomi, sparing fra indianere, rupier, dollar, sparerate, investering, økonomi, indisk ekspressDessverre har indianerne spart mindre. Verre er at spareraten vår har falt kraftig. (Ekspressfoto av Ganesh Shirsekar)

Empiriske bevis viser at utviklingsøkonomier har en positiv langsiktig korrelasjon mellom sparing og vekst. I en raskt voksende økonomi som India, overgår investeringene generelt innenlands sparing, og gapet blir finansiert av utenlandsk sparing. Dette viser seg som underskudd på driftsbalansen. Å opprettholde tilstrekkelig innenlandsk sparing er derfor avgjørende for en god makroøkonomisk styring – enda mer i dagens utfordrende globale miljø.

Dessverre har indianerne spart mindre. Verre er at spareraten vår har falt kraftig. Den samlede spareraten (husholdninger, offentlig sektor og privat sektor), eller andelen av bruttonasjonal sparing i BNP, stupte til 30,5 prosent i regnskapsåret 2018 fra en topp på 36,8 prosent i regnskapsåret 2008, og steg marginalt i mellomtiden. Det har vært nedoverbakke siden regnskapsåret 2012. Det eksterne sjokket av den globale finanskrisen førte til en kraftig nedgang i offentlige sparing i regnskapsåret 2009, hvor regjeringen tyr til finanspolitiske stimulanser. Spareraten kom seg marginalt i løpet av de neste tre årene, for deretter å miste fart. Dette kan forverre Indias problem med å bremse veksten.

Å forstå de detaljerte trendene i spareraten hjelper oss med å finne løsninger. De største sparerne i økonomien, husholdningenes sparing, (staten og næringslivet er de to andre kategoriene) falt fra 23,1 prosent som prosent av BNP i regnskapsåret 2010 til 17,2 prosent i regnskapsåret 2018. andelen av brutto sparing falt fra 68,2 prosent til 56,3 prosent. Husholdningenes sparing i fysisk form (hovedsakelig i eiendom og også omtalt som fysisk sparing), gikk ned fra 15,9 prosent til 10,3 prosent. Den økonomiske sparingen gikk også ned, fra 7,4 prosent til 6,6 prosent. Det er en stor kilde til bekymring fordi husholdninger tradisjonelt har vært nettoleverandører av midler til både privat næringsliv og offentlig sektor. Dette betyr at overskudd av husholdningssektorsparing i forhold til investeringene deres brukes til å finansiere sparing-investeringsgapet til de to andre sektorene. Det nivået av økonomiske besparelser er omtrent nok til å finansiere det kombinerte finanspolitiske underskuddet til senteret og statene. En fortsettelse av denne trenden vil krympe mengden av sparepenger som er tilgjengelig for å lette private investeringer. Sagt på en annen måte kan det føre til en fortrengning av private investeringer.

Hva forklarer nedgangen i husholdningenes sparing? En del av svaret ligger i forbrukstrenden. Nasjonalregnskapsdata viser at de siste årene har privat konsum som prosentandel av BNP steget – i en reversering av trenden som ble sett frem til tidlig på 2000-tallet. Fra rundt 65 prosent på begynnelsen av 2000-tallet falt privat konsum som andel av BNP til 55 prosent mot slutten av dette tiåret. Siden den gang har den gått tilbake til 59,4 prosent i regnskapsåret 2019.

Gitt gunstig demografi, blir husholdningene forbrukssentrerte, og deres finansielle forpliktelser har økt, noe som fremgår av privatkundekreditt, som med 17 prosent årlig er det raskest voksende lånesegmentet de siste fem årene. Riktignok har dette skjedd i takt med en moderasjon i husholdningenes disponible inntekter. Dette fallet i husholdningenes sparerate bekreftes også av et kraftig fall i husholdningenes spareelastisitet (den proporsjonale endringen i sparing til en endring i inntekt) siden begynnelsen av dette tiåret.

Så hva er årsakene til fallet i husholdningenes spareraten? Franco Modiglianis livssyklushypotese sier at en ungdommelig befolkning vanligvis har en tendens til å konsumere mer enn de tjener. Enkeltpersoner søker å jevne ut forbruket i løpet av livet – lån i tider med lav inntekt (første arbeidsår) og sparing i perioder med høyere inntekt. I India faller om lag 70 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder i kategorien 20-40 år. På den annen side blir sparingene til statlige selskaper (avdelingsbedrifter og ikke-avdelingsbedrifter) i stor grad oppveid av statlige sparing (ettersom den har et inntektsunderskudd), noe som holder den samlede offentlige spareraten lav.

Men sparingene i den private bedriftssektoren motvirket denne trenden, og steg til 11,6 prosent av BNP i regnskapsåret 2018 fra 7,4 prosent for omtrent et tiår siden. En del av dette er resultatet av en endring i basisåret til 2011-12, som førte til at fysiske eiendeler til kvasi-selskaper ble ekskludert fra husholdninger og inkludert i private selskaper. Så mens private bedrifters sparing økte, falt husholdningenes sparing tilsvarende. Likevel er økningen i private bedrifters sparing i tråd med utviklende globale trender innen sparing etter den globale finanskrisen. I følge forskning, mens på begynnelsen av 1980-tallet ble mesteparten av globale investeringer finansiert av husholdningenes sparing, er i dag nesten to tredjedeler av de globale investeringene finansiert av bedriftssparing.

Også i India kan økende bedriftsbesparelser kanaliseres til finansiering av private bedriftsinvesteringer når muligheten byr seg. Utover disse innenlandske kildene, vil en økning i privat sektors investeringer måtte finansieres av utenlandsk sparing, som bærer sitt eget sett med risiko utover et punkt. Det er bemerkelsesverdig at ekspansjonen av den indiske økonomien før den globale finanskrisen falt sammen med et betydelig løft i både sparing og investeringer. Med den valgrelaterte usikkerheten bak oss, en mykere pengepolitisk holdning og regjeringens besluttsomhet om å presse veksten opp, vil investeringene sannsynligvis øke i fremtiden. Men hvis sparepengene ikke øker tilsvarende, kan Indias underskudd på driftsbalansen komme under stress. Det er klart at det er på tide å gjenopplive den gode syklusen med høy sparing, investeringer og vekst, slik at landet går tilbake til fortidens høyvekstbane. Å presse opp husholdningenes økonomiske sparing vil kreve større innsats for finansiell inkludering, og muligens insentiver for sparing. Disse må suppleres med produktivitetsfremmende reformer som oppmuntrer til investeringer i privat sektor.

(Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 26. juli 2019 under tittelen The savings dilemma. Joshi er sjeføkonom, og Verma er seniorøkonom i CRISIL)