India bør stå sammen med utviklingsland

D Raja skriver: Underkastelsen av indiske interesser til USA i spørsmål om eksterne anliggender presser India i økende grad mot å bli et instrument og garantist for amerikanske interesser i regionen.

Statsminister Narendra Modi (filbilde)

På det nylige G7-toppmøtet la statsminister Narendra Modi opp for One Earth, One Health. Dette er ironisk siden han i lengste tid var uforpliktende for å sikre jevnt prisede Covid-19-vaksiner for folket i landet sitt. Men hva forklarer hans desperate forsøk på å fremstille India som nær de rikere landene og kreve en synlig bonhomie med høyreorienterte ledere på den vestlige halvkule? Dette spørsmålet er viktig siden statsministeren har vært iøynefallende ved sitt fravær på toppmøter i den alliansefrie bevegelsen. Han deltok bare på et virtuelt møte i NAM Contact Group, i 2020, etter at regjeringen hans ble kritisert for menneskerettighetsbrudd, manglende beskyttelse av minoriteter, avskaffelse av artikkel 370, bruk av oppviglerilover, og så videre.

Svaret på dette spørsmålet er todelt. Den ene stammer fra demagogien til statsministeren som resulterte i at hans tilhengere driver fram hans uholdbare større-enn-livet-image. Den andre og mer sentrale årsaken ligger i kapitalismens globale strukturelle krise. Krisen er iboende i kapitalismens natur. Siden 1970-tallet har monopolkapital bare gitt nominell avkastning i de avanserte økonomiene, og dette har vært den sentrale bekymringen til de rike og deres muliggjørende økosystemer som IMF. På jakt etter høyere avkastning har investeringene av kapital i utviklingsland økt. Som en konsekvens har privatisering og utnyttelse tatt fart og liv og levebrød har blitt enda mer usikre. Krisen viser seg i arbeidsledighet, dårlige lønns- og arbeidsforhold, mangel på sosial trygghet osv. Angsten blant arbeiderklassene brukes til å lokke dem til splittende retorikk utplassert av demagoger som Modi og Brasils Jair Bolsonaro.

Ideologisk tillit til det frie markedet var en del av den nyliberale doktrinen. Høye påstander om globalt integrerte frie markeder hvor velstanden ville sildre ned, kunne knapt skjule økningen i økonomisk ulikhet de siste fem tiårene, nå kvantifisert av økonomen Thomas Piketty. Alarmerende nivåer av rikdomskonsentrasjon på toppen og økende fattigdom på bunnen er kjennetegnene på nyliberalismen. Problemet er spesielt alvorlig i utviklingsland som har blitt øyer med relativt høyere avkastning til monopolkapital i et ellers usikkert fritt marked.

Den indiske staten under Modi har mer enn gjerne lagt til rette for kapitalister når de opparbeider seg superprofitt. Bandwagoning av interessene til det indiske folk bak vestlige økonomier har ikke bare økt økonomisk motgang, men også begrenset demokratiet. Tilgang til folkehelse, utdanning, bolig og sysselsetting har blitt unnvikende ettersom presset for privatisering av PSU-er, salg av nasjonale eiendeler, svekkelse av økonomiske puter som RBI og LIC fortsetter. Uansett hva vi ser rundt oss - sykdom og død, inflasjon, fattigdom, arbeidsledighet - følger en enkelt logikk, som er beskyttelse av kapitalistiske interesser.

Tilbøyeligheten til indisk politikk mot avanserte kapitalistiske økonomier er tydeligvis skadelig for rettighetene og interessene til den indiske arbeiderklassen og bønder. Underkastelsen av indiske interesser til USA i saker om eksterne anliggender presser India i økende grad mot å bli et instrument og garantist for amerikanske interesser i regionen, noe som belaster forholdet vårt til naboer som Kina og tidsprøvede allierte som Russland.

Det nylige møtet i G7 ble enige om en plan for å bygge tilbake en bedre verden (B3W) for å begrense kinesisk innflytelse og dets Belt and Road Initiative (BRI). Selv fra et realistisk prisme er ikke G7 og G20 representative for den dynamiske utviklingen av den globale økonomien de siste tiårene. Lukkingen av det økonomiske gapet mellom Kina og USA har gjort den vestlige verden urolig ettersom det er den første alvorlige utfordringen mot vestlig dominans etter oppløsningen av Sovjetunionen. Provokasjoner og handelskriger tar kloden nærmere en ny kald krig. I dette bakteppet bør India vedta en uavhengig utenrikspolitikk og forkjempe bekymringene i det globale sør i stedet for å gi etter for USAs og andre vestlige makters agenda.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 3. juli 2021 under tittelen 'I den vestlige bane'. Forfatteren er generalsekretær, CPI.