India, Pakistan og Bangladesh må håndtere endrede geopolitiske realiteter i Vest-Asia

Foreløpig er spørsmålet om de sørasiatiske statene kan håndtere nedfallet fra den geopolitiske churnen i Midtøsten og gripe de nye mulighetene som byr seg.

For Israel vil det være en stor ideologisk og politisk bonus å ha Bangladesh og Pakistan, to av verdens største islamske nasjoner, anerkjenner. (Illustrasjon av C R Sasikumar)

Det frekke drapet på en topp iransk atomforsker utenfor Teheran forrige uke understreker en kjent politisk sannhet i Midtøsten – det er ikke så viktig om du har rett eller galt; det som virkelig betyr noe er om du er svak eller sterk. De attentatet på Mohsen Fakhrizadeh fremhever den islamske republikken Irans økende strategiske sårbarhet. Det peker også på en fortsatt regional omstilling mot Teheran preget av normalisering av bånd mellom noen viktige arabiske stater og Israel.

Denne geopolitiske turbulensen i Midtøsten har store konsekvenser for subkontinentet, som har intime religiøse, økonomiske og strategiske bånd med regionen. Enten de vil eller ikke, må India, Pakistan og Bangladesh forholde seg til tre brede trender som definerer det nye Midtøsten.

Den ene er Irans økende isolasjon i regionen. Trump-administrasjonen (og republikanerne), Israel og Gulf-araberne har en felles interesse i å hindre Joe Biden, den neste amerikanske presidenten som tar over ansvaret 20. januar, fra å fornye atomdiplomatiet med Iran og få slutt på Teherans isolasjon. Attentatet på Fakhrizadeh handler om å nå det politiske målet. Hvis Iran gjengjelder kraftig, vil det invitere til en fullstendig konfrontasjon med Israel og USA og drepe utsiktene for et produktivt engasjement med Biden-administrasjonen. Å holde tilbake vil avsløre Irans svakhet og skjerpe interne skiller mellom pragmatikere som ønsker å engasjere USA og hardlinere som klør etter en konfrontasjon.

Enda verre, de hyppige angrepene på høyprofilerte iranske mål reiser spørsmål om den fiendtlige penetrasjonen av samfunnet. Er det nok innenlandske motstandere av regimet som nå er villige til å samarbeide med utenlandske sikkerhetsbyråer, inkludert Israels Mossad? Eksponeringen av Irans interne politiske svakhet forsterkes av den massive økonomiske smerten som er påført Trump-administrasjonens maksimale presskampanje de siste årene. Iran har mye godvilje i Sør-Asia, men India og dets naboer har ikke noe ønske om å bli sugd inn i Teherans konflikter med araberne eller USA.

Den andre regionale trenden er den raske transformasjonen av arabiske forhold til Israel. Frykten for Iran har drevet gulf-arabere til å omfavne Israel. De siste månedene har Bahrain og De forente arabiske emirater normalisert båndene med Israel. Rapporter om et hemmelig møte mellom den saudiske kronprinsen Mohammed bin Salman og Israels statsminister Benjamin Netanyahu sent i forrige måned har blitt avvist av Riyadh. Det har ikke satt en stopper for spekulasjonene om en forestående normalisering av båndene mellom Israel og Saudi-Arabia – den ideologiske kjernen i den islamske og arabiske verden.

Hvor forlater det subkontinentet, som har nesten 40 prosent av verdens muslimer?

Pakistanske pragmatikere ønsket lenge å etablere bånd med Israel og nøytralisere Delhis forbindelse med Tel Aviv. Men den økende vekten av islamistisk ideologi, flere tiår med oppblåsning av teorier om en yehudi-hinduistisk konspirasjon og nådeløs propaganda som sidestiller Palestina med Kashmir, så ut til å holde Pakistan tilbake.

Konteksten har imidlertid endret seg dramatisk med normaliseringen av båndene mellom Gulf-araberne og Israel. Pakistans statsminister Imran Khan har snakket om press, tilsynelatende fra Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, om å anerkjenne Israel. Pakistan vet også verdien av å ha et fornuftig forhold til Israel og dets nyttige spin-offs i Washington, der Islamabad gjør et desperat forslag for å begrense USAs nåværende politiske tilt til India. Rawalpindi diskuterer sannsynligvis ikke lenger de ideologiske argumentene om Israel, men mekanikken ved å ta den avgjørelsen, håndtere det potensielle innenlandske tilbakeslaget og få best mulig utbytte av det.

Hvis Pakistan anerkjenner Israel, ville ikke Bangladesh ønske å stå bak. Økonomisk og teknologisk samarbeid med Israel vil gi Bangladeshs økonomi og utenrikspolitikk et stort løft. I likhet med Pakistan kunne også Bangladesh bruke en ny jødisk forbindelse for å takle den økende kritikken i Washington av landets politiske friheter og menneskerettigheter under statsminister Sheikh Hasina.

For Israel vil det være en stor ideologisk og politisk bonus å ha Bangladesh og Pakistan, to av verdens største islamske nasjoner, anerkjenner. Noen i Delhi kan beklage tapet av en antatt spesiell posisjon i Israel. Men et India som forkynner dydene ved å engasjere alle sider i Midtøsten, kan ikke mislike det samme privilegiet for Israel i Sør-Asia.

Den tredje trenden som former det nye Midtøsten er den økende rivaliseringen mellom Saudi-Arabia og Tyrkia om ledelsen i den muslimske verden. Mens Saudi-Arabia, Egypt og De forente arabiske emirater ønsker å returnere Midtøsten mot politisk og religiøs moderering, har det en gang så sekulære Tyrkia under Recep Tayyip Erdogan blitt den nye forkjemperen for politisk islam. Tyrkias nye religiøse iver gir et godt ideologisk dekke for Erdogans ambisjoner om å utvide sin geopolitiske innflytelse i Midtøsten.

Tyrkias strid med Saudi-Arabia har allerede en innvirkning på India og Pakistan. Erdogans Tyrkia er nå fiendtlig mot India og har sluttet seg til Pakistan for å ta opp Kashmir-spørsmålet på internasjonale fora. For Pakistan virket dette som en nyttig motsats til Gulf-araberne, som styrket strategiske bånd med India og virket uvillige til å gjøre en stor del av Delhis konstitusjonelle endringer i Kashmir.

Tidligere i år utfordret et fortvilet Pakistan Saudi-Arabia ved å true med å bryte Organisasjonen for islamsk samarbeid og opprette et mer radikalt forum i samarbeid med Tyrkia og Malaysia. Saudi-Arabia og De forente arabiske emirater, lenge velgjørerne til Pakistan, tok ikke vennlig mot trusselen. De krevde tilbakebetaling av lånene de hadde gitt til Pakistan for å komme over landets økonomiske krise.

Nylig har det vært rapporter om at Abu Dhabi bevisst blokkerte pakistansk arbeidskrafteksport til De forente arabiske emirater. Det er også rapporter om at UAE kan sende tilbake pakistanske arbeidere - anslagsvis 1,2 millioner pakistanere jobber i Emiratene - som en del av nedbemanningen av den utenlandske arbeidsstyrken i landet midt i den nåværende økonomiske nedgangen. Hvis Pakistan fortsetter å vende mot Tyrkia, kan Saudi-Arabia, som huser mer enn to millioner pakistanske arbeidere, sikkert følge UAE-eksemplet. Enkelt sagt, UAE og Saudi-Arabia har muligheten til å legge enorme kostnader på den pakistanske økonomien som ikke kan dekkes av Tyrkia eller Malaysia.

Fortellinger om Midtøsten har vært sentrale i utviklingen av subkontinentets religiøse og nasjonalistiske politikk det siste århundret. Men de gamle markørene som definerte den sørasiatiske diskursen om Midtøsten begynner å falme. De konvensjonelle politiske antagelsene til de sørasiatiske elitene om Midtøsten samsvarer knapt med regionens endrede virkelighet.

Selv om India har gjort noen viktige justeringer i sitt engasjement med Midtøsten de siste årene, kan ikke Delhi ta øynene fra de raske endringene i regionen. Pakistan og Bangladesh har ikke råd til å ta Midtøsten for gitt og se regionen utelukkende gjennom det religiøse prismet. Foreløpig er spørsmålet om de sørasiatiske statene kan håndtere nedfallet fra den geopolitiske churnen i Midtøsten og gripe de nye mulighetene som byr seg.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 1. desember 2020 under tittelen 'A killing & the new Middle East'. Forfatteren er direktør, Institute of South Asian Studies, National University of Singapore og medvirkende redaktør for internasjonale anliggender for The Indian Express