India må kvitte seg med «marginale bønder». Fremtiden deres ligger utenfor gårder - innen meieri, fjærfe, matvarehandel

Oppdrett overlates best til de som kan det godt. Bedre færre, men bedre.

Den gjennomsnittlige bonden var med andre ord mer en lønnsarbeider enn en selger av produkter fra hans/hennes jord.

En gjennomsnittlig såkalt landbrukshusholdning tjente en samlet månedlig inntekt på 10 218 Rs i løpet av 2018-19 (juli-juni), hvorav nettoinntekter fra avlingsproduksjon (Rs 3 798) og oppdrett av dyr (Rs 1 582) til sammen bidro med knapt 53 prosent . Den største enkeltinntektskilden var faktisk lønn/lønn, på 4063 Rs. Den gjennomsnittlige bonden var med andre ord mer en lønnsarbeider enn en selger av produkter fra hans/hennes jord. Av landets estimerte 93,09 millioner landbrukshusholdninger, hadde over 70 prosent mindre enn én hektar land. Det burde derfor ikke overraske at lønn genererer opptil 60 prosent av inntektene deres. Men andelen jordbruk – avlingsproduksjon pluss husdyrhold – av totalinntekten var høyere (omtrent 62 prosent) for husholdninger med 1-2 hektar land, og økte ytterligere til 73, 82 og 91 prosent for de som hadde 2-4, 4 -10 og over 10 hektar, henholdsvis.

Enkelt sagt, hvis man som bønder bare tar i betraktning de som får minst 60 prosent av sin samlede inntekt fra dyrking og oppdrett av dyr, ville India ikke engang hatt 30 millioner slike hjem, i henhold til det nasjonale statistikkkontorets rapport om situasjonsvurdering av landbrukshusholdninger. . De 30 millionene er de som også besitter én hektar eller mer land, som helt klart er minimumsbedriften som kreves for at landbruket i seg selv skal generere en stor del av enhver families inntekt. Det betyr også at landbrukspolitikken først og fremst bør rettes mot disse 30 millioner husholdningene. Gårdsinntekter kan, realistisk sett, dobles eller tredobles bare for de som virkelig er avhengige av jordbruk og har nok land til å produktivt utplassere arbeidskraft og kapitalressurser. De må settes i stand til å gjøre det, gjennom forbedret tilgang til markeder, vann, elektrisitet, kreditt og andre produktivitetsfremmende innsatsfaktorer. Hele fokuset bør være å senke produksjonskostnadene deres ved å øke avkastningen, samtidig som de sikrer høyere innsatseffektivitet og minimalt miljøavtrykk.

Spørsmålet som naturlig dukker opp er hvor etterlater dette de resterende 60-65 millioner husstandene - de som har mindre enn én hektar land og landbruk kun i navn? Svaret er enkelt: Fremtiden deres ligger utenfor gårdene. Utenfor trenger ikke nødvendigvis å være i store industrisentre eller byer. Det kan til og med være i aggregering, sortering, pakking, transport, prosessering, lagring og detaljhandel med produkter. Disse aktivitetene – pluss levering av innsatsvarer og tjenester til gårder – kan generere langt mange flere arbeidsplasser enn på åkrene selv. Regjeringen bør slutte å besette marginale bønder. Det begrensede arealet med dem kan, om i det hele tatt, utnyttes bedre til meieri, fjørfe, svinekjøtt etc. i stedet for i vanlig vekstjordbruk. Oppdrett overlates best til de som kan det godt. Bedre færre, men bedre.

Denne lederartikkelen dukket første gang opp i den trykte utgaven 21. september 2021 under tittelen «Bondens fremtid».