India vred seg over projisert sjømakt. Nå er det skjøvet til sidelinjen av Indo-Stillehavet

Raja Menon skriver: Med atomubåtteknologi har Australia nå blitt kastet inn i en frontlinjestat mot kinesisk aggresjon, noe India bare kan drømme om, til tross for sin massive hær.

Pakten, kalt AUKUS, forventes å hjelpe Australia med å anskaffe atomdrevne ubåter i et forsøk på å motvirke Kinas voksende makt i den strategisk vitale regionen. (AP Photo/File)

Kunngjøringen fra Washington om at USA, Storbritannia og Australia skal danne en allianse mot Kina kommer som et rungende slag til det indiske utenrikspolitiske etablissementet som prøver å ri to hester samtidig. Informasjonen om at Australia skal gis kjernefysisk ubåtteknologi ydmyket ytterligere utenriksdepartementet og gnir salt inn i sårene til den indiske marinen. Forskjøvet av forsømmelse av å få tildelt bare 14 prosent av forsvarsbudsjettet, har marinen blitt hardt rammet av nyhetene om at amerikansk atomubåtteknologi – den beste i verden – bare vil bli gjort tilgjengelig for Australia. Canberra har høstet fruktene av standhaftig vennskap med USA og aksepterer straffetollen som Beijing har pålagt på australsk landbrukseksport til Kina. Disse tollsatsene ble pålagt av en hevngjerrig Xi Jinping for Australias avslag på å forlate sin amerikanske allierte.

Nedsunket i et kontinentalt syn, har Delhi ikke klart å forstå at den 12.50.000 mann store indiske hæren, til tross for sin galante tjeneste, ikke har noen offensiv evne mot den mindre PLA, som teller 9.75.000. Geografien er imot oss i Himalaya, hvor Kina har lateral tilkobling av fire- til seksfelts motorveier for å flytte akklimatiserte tropper. Sjøforsvaret er fortsatt den eneste tjenesten som er i stand til å utføre noen straffeaksjon mot Kina. Med kjernefysisk ubåtteknologi har Australia nå blitt kastet inn i en frontlinjestat mot kinesisk aggresjon, noe India med en befolkning på 1,3 milliarder og et BNP som nærmer seg 5 billioner dollar bare kan drømme om. Australske atomubåter kan raskt trenge inn i Sør-Kinahavet gjennom det indonesiske stredet og true Kina på dørstokken.

Til tross for manglende støtte fra PMO og MEA, har mange marineveteraner, på sine besøk i Washington, henvendt seg til nøkkelpersoner i det amerikanske etablissementet om atomubåtteknologi for den indiske marinen. Svaret har alltid vært det samme - den amerikanske marinen er imot å overføre teknologien til en ikke-alliert stat. Indias innsats har blitt forkrøplet av mangel på finansiering og manglende evne til å få tilgang til høyt anrikede urankjerner for fremdriftsreaktoren. Med introduksjonen av Quad fikk vi en mulighet til å operasjonalisere koalisjonen, og sette opp et Quad-sekretariat i India. Forslag og bønnsaker til MEA og PMO har falt for døve ører, opptatt som de er av å forsterke svikt i Himalaya og ignorere marinen. Nå har et land med 27 millioner mennesker og et BNP på 1,4 billioner dollar blitt en makt som kan påvirke valgene som tas i Beijing.

Marinestrateger og velvillige har ofte blitt mystifiserte når de prøver å svare på spørsmålene om hvem som lager utenrikspolitikk i Delhi. Mens charteret eksisterer med MEA, står innsidere fast på at PMO har det siste ordet. Så den tenkende offentligheten vil neppe bli opplyst om hvorfor vi må forbli alliansefrie når naboen vår konkurrerer med USA om å være den globale hegemonen - en falsk hegemon. Beijing har bevæpnet den pakistanske marinen og luftvåpenet til tennene, har baser i Gwadar og Djibouti, støtter Taliban i Afghanistan, er en strategisk alliert av Myanmar-juntaen – likevel er vi motvillige til å ta Quad utover en diplomatisk talkshop.

Kommer denne ujevnheten fra frykt eller en feilplassert følelse av Chanakyan-utspekulert for å lykkes med å bli venn med USA uten å antagonisere Kina? Det er på tide at Delhi innser at regional makt ikke vil komme fra å sette en million mann på kryss og tvers over Himalaya, men fra en flåte, øverstkommanderende i Det indiske hav og kommandere tilgangsstrupepunktene til internasjonal handel. I det minste ville en operasjonalisert Quad gitt oss informasjonsdominans over kritiske områder, hvis marinens bekymringer blir adressert. Men ved å bruke Quad for diplomatisk og politisk tribune, uten marinerepresentasjon, har vi mistet den lille innflytelsen vi kunne ha hatt.

Den store amerikanske tenkeren Andrew Marshall pleide å si at strategi ikke bør skrives uten først å definere scenariet den gjelder for. Følgelig definerer det amerikanske kontoret Net Assessment utviklingsscenarioet hvert fjerde år i en dokumentasjon med tittelen Global Futures som en guide til regjeringen. Vi har ikke noe slikt dokument, men scenarioet vårt er ganske forutsigbart, dominert som det er av fremveksten av en falsk kinesisk hegemon. Så hvorfor håper utenrikspolitikken vår fortsatt på å blidgjøre Beijing ved å nekte India en blåvannsflåte – det eneste instrumentet som gir oss straffeevne mot Beijing?

Denne spalten dukket første gang opp i den trykte utgaven 24. september 2021 under tittelen ‘The wages of dithering’. Menon, en tidligere kontreadmiral, har skrevet fire bøker om maritim og atomstrategi.