Ideen om en sørasiatisk solidaritet har fortsatt potensial til å avgifte arven fra 1947

Krishna Kumar skriver: Da SAARC ble fremmet i 1985, skapte det håp om at handel, kulturell aktivitet og intellektuell utveksling gradvis ville redusere partisjonens politiske arv ved å gi næring til et regionalt brorskap.

Drømmen er fortsatt relevant, men SAARC har vært ute av stand til å svare på den uforminskede økningen av identitetsbasert aggresjon og vold.

Blant barna til partisjonsflyktninger er ikke lenger minnet om fordrivelse skarpt. For resten av oss som var så heldige å bli født etter Partition, er det et nedarvet minne. Den har forsvunnet som alt minne gjør hvis det ikke er gjort en investering for å holde det i live. Historie er selvfølgelig en annen sak. Det er historikernes jobb å hjelpe samfunnet til å takle fortidens byrde ved å gjøre den om til kunnskap. Når det gjelder Partition, har mange historikere gjort utmerket arbeid. La meg nevne fire hvis arbeid har forvandlet vår forståelse av partisjon.

Partitions tilbakevending til moderne politisk virksomhet er ikke helt uventet. Faktisk hadde Partition aldri gått ut av politisk relevans i noen av de tre landene hvis arv ligger i Partition. Publisert på midten av 1990-tallet, India Partitioned, redigert av avdøde Mushirul Hasan, samlet det kreative uttrykket av minner fra alle tre landene. Et av utdragene var fra en nesten glemt roman, The Heart Divided, av Mumtaz Shah Nawaz. Selv om det er fiksjon, åpner boken opp et nytt perspektiv på den levde virkeligheten i det daglige livet før partisjonen. Så, i 1998, kom Urvashi Butalias The Other Side of Silence. Den pakket ut en pakke som lå på baksiden av det uavhengige Indias minneskap. Den inneholdt muntlig registrerte minner fra vanlige mennesker. Det åpnet et nytt kapittel i studiet av Partition, og presenterte et speil som bildene av store historiske skikkelser var fjernet fra. Sucheta Mahajans Independence and Partition (2000) gjorde historiens speil bredere og dypere, og ga den kapasiteten til å fange sosiologiske nyanser på tvers av samfunn.

Denne typen forsøk oppnådde sin største suksess i Neeti Nairs Changing Homelands. Denne mikrostudien av lokale manøvrer bygger bro mellom høy politikk og liv på bakkenivå. Det får en til å innse den dypere sannheten om historiske hendelser som Tolstoj hadde fanget i sin Krig og fred. En hendelse har alltid et samspill mellom massenes liv og hvordan vi husker de historiske personene som er opptatt av den hendelsen. Den trenger den omhyggelige, lokaliserte forespørselen av den typen som Nair har gjort i Punjab for å erkjenne at det ikke finnes noen enkel forklaring på partisjon. Det er heller ingen enkel måte å huske det på, bør man legge til. Samfunn som foretrekker minne fremfor historie har en tendens til å forbli permanent skadet.

Med så mye vitenskapelig innsikt tilgjengelig, kan ingen uskyldig hevde at folk ble gale. Historikere har vist at folk kan mobiliseres for galskap. Shakespeare har vist dette i Julius Caesar, i scenen der Antony overtaler en folkemengde til å gå etter Brutus og kollegene hans. Det tjuende århundres historie viser hvordan mennesker kan mobiliseres for bærekraftig galskap. Det var det som skjedde i Tyskland. Uansett hvor forferdelig volden til partisjonen var, avtok den etter en tid. Men konsolideringen av identiteter som hadde ført til deling kunne ikke stoppes av valgdemokrati. Opplevelsen av Partition er et falmende familieminne, men som et historisk faktum forblir det ladet med potensiell emosjonell verdi.

Da SAARC ble fremmet i 1985, skapte det håp om at handel, kulturell aktivitet og intellektuell utveksling gradvis ville redusere partisjonens politiske arv ved å gi næring til et regionalt brorskap. Drømmen er fortsatt relevant, men SAARC har vært ute av stand til å svare på den uforminskede økningen av identitetsbasert aggresjon og vold. Sammen med dette har en bemerkelsesverdig grad av likegyldighet til andres lidelser vokst. Det ble manifestert i lammelsen av sympati for volden som den vanlige befolkningen i Myanmar har møtt siden begynnelsen av dette året. Nå når Afghanistan går gjennom en krampetrekning, er en lignende tilskuer-lignende holdning i bevis blant andre sørasiatiske land, med unntak av en som har en kjent egeninteresse i den afghanske overgangen.

Tallrike erklæringer ble avgitt i de første årene av SAARC. En av dem skapte håp om at skolepensum i de forskjellige landene skulle undersøkes av et felles team. Hadde den øvelsen vært gjort, kunne det ha spiret en frøplante av håp, at barna ikke ville få et fordomsfullt syn på andre. Ingenting bidrar til fiendskap mellom nasjoner mer enn å opprettholde en tankegang som får trøst fra fiendtlighet mot andre. Sosialisering til fordomsfulle synspunkter opprettholder kontinuiteten av hat og fiendskap, av krig.

Ideen om et sørasiatisk konsortium har slitt med årene. Som et begrep høres Sør-Asia nå hovedsakelig i værmeldinger på internasjonale kanaler. Håpet om at et regionalt perspektiv gradvis vil oppmuntre til regional bevissthet og identitet har gått tilbake. Vi kan se på dette som en tilbakegang for en utdannet fantasi i vår region. Den tilbød det eneste bærekraftige forslaget om å dempe og erstatte konflikter som er arvet fra fortiden ved hjelp av en større ramme av regionale interesser.

Barna som vokser opp i vår del av verden, uavhengig av hvilket land de bor i, trenger forklarende hjelp fra voksne om hvorfor det er så mye uro rundt omkring. Sosialisering av sinnet er en lang og komplisert prosess. Å føre det unge sinnet inn i en fredskultur krever en viss reduksjon av det lange etterslepet av uro.

Tre kvart århundre etter delingen er sørasiater ikke nærmere å overføre de mange nedfallene til historien. Ideen om Sør-Asia er relativt ung, og SAARCs forsøk på å fremme den har ikke vært noen stor suksess så langt. Men det er ingen grunn til å forlate forsøket. Tross alt er det det eneste håpet vi for øyeblikket kan underholde, spesielt etter de tumultariske hendelsene som har oppslukt Myanmar og Afghanistan. Myanmar søkte først om SAARC-medlemskap for 13 år siden. Afghanistan ble det åttende medlemmet av SAARC i 2007. Det føles merkelig at Sør-Asias eneste forum for kollektiv overveielse har holdt taushet over en tumultuøs uro kjent for hvert barn.

Denne spalten dukket først opp i den trykte utgaven 8. september 2021 under tittelen «The idea of ​​South Asia». Forfatteren, en tidligere direktør for NCERT, er forfatteren av Battle for Peace and Prejudice and Pride: School Histories of the Freedom Struggle in India and Pakistan