Hvordan Bangladesh ble født

I løpet av de 50 årene som har gått siden sin uavhengighet fra Pakistan, har Bangladesh gått forbi religion og to-nasjoner-teorien.

Genløytnant Jagjit Singh Aurora, GOC-in-C Eastern Command, snakker med jawans og offiserer ved Comilla i Bangladesh under krigen 8. desember 1971 (Kilde: PIB)

I april 1946 sa Maulana Abul Kalam Azad til journalisten Shorish Kashmiri i et intervju, at jeg bare kan se alvorlige farer i Jinnahs krav om Pakistan. Legg merke til noe annet også. Bengal har så langt unngått Jinnahs gransking. Og han vet ennå ikke at Bengal rett og slett ikke gir etter for dominans og autoritet utenfra. Bengali vil protestere - før eller siden. Jeg tror at Øst-Pakistan aldri kan tåle overherredømmet til Vest-Pakistan – de to kan aldri eksistere side om side. Deres tro er uensartet; hva annet er å binde de to? Den eneste virkeligheten ved å være muslim kan neppe være en sammenhengende faktor.

Vest-Pakistan fratok og tvang Øst-Pakistan i mer enn ett område. Jute - og andre avlinger - dyrket i Øst-Pakistan hadde prisene fastsatt i Vest-Pakistan; bare halvparten av fortjenesten rant tilbake til Øst-Pakistan. Epler, druer eller ullplagg produsert i Vest-Pakistan ble solgt til 10 ganger prisen i Øst-Pakistan. Diskrimineringen var slik at den minste uenighet stemplet en som en fiende av Pakistan eller islam. Forfølgelse, arrestasjoner, fengslinger var dagens orden.

Pakistan-resolusjonen ble vedtatt i Lahore, mars 1940. I 1966 kom opposisjonsledere i Pakistan sammen, hvor sekspunktsprogrammet ble ledet av Sheikh Mujibur Rahman. Den hadde kimen til å bygge et sterkt Pakistan og, selvfølgelig, et fritt Bangladesh. Pakistans spioner og militær etterretning tapte ingen tid på å måle budskapet om løsrivelse og selvbestemmelse i sekspunktsprogrammet. Kommunistleder Moni Singh sa etter frigjøringen: Bangabandhu hadde frigjøringsplanen i tankene rett i 1951.

Awami League og Bangabandhu lanserte landsdekkende stevner til fordel for sekspunktsprogrammet fra mars 1966. Bevegelsen spredte seg. Mujibur, sammen med mange andre, ble arrestert. Fengselet kunne imidlertid ikke beholde dem lenge, og de måtte løslates. Ayub Khan-regimet anklaget demonstranter for Agartala-konspirasjonssaken. Folket i Øst-Pakistan reiste seg som en og søkte Mujibur Rahmans løslatelse. § 144 ble pålagt. Slagord steg opp i luften - Jai Bangla (Hail Bangla), Tomar Amaar Thikana, Padma, Meghna, Jamuna (Vårt hjem er her, vet du?/ Hvor Padma-Meghna-Jamuna flyter); Dhaka Na Pindi, Dhaka, Dhaka (Gi oss Dhaka, ikke Pindi/ Gi oss Dhaka hver dag!). Ingen plakat eller slagord nevnte Øst-Pakistan eller Øst-Bengal lenger; det var Bangladesh hele veien. Også denne forfatteren skrev et par slike slagord.

7. mars talte Bangabandhu til nasjonen. Han gjorde det klart: Denne gangen er kampen for vår frihet.

Ved midnatt 25. mars utløste Pakistan folkemord i Bangladesh. Flyktninger strømmet inn i India. India sto bak Bangladesh i sin frihetskamp, ​​og man må hilse på bidraget fra Indira Gandhi – så vel som den indiske hæren – for å vinne frigjøring for Bangladesh.

Ettersom folkemordet begynte natt til 25.-26. mars minnes det som frigjøringsdagen. Den pakistanske overherredømmet varte i to og et halvt tiår – religion og to-nasjoner-teorien falt på veien.

Bare åtte måneder etter Pakistans eksistens, hadde Jinnah ankommet Dhaka og talt til to demonstrasjoner. Han erklærte urdu som statsspråket i Vest- og Øst-Pakistan. Han glemte at befolkningen i Øst-Pakistan ikke snakket urdu – de snakket Bangla. Frøene til Bangla Language Movement - så vel som Bangladesh Liberation War - kan spores til Jinnahs proklamasjon.

Jeg møtte en pakistansk romanforfatter i London som sa i spøk at både Pakistan og Bangladesh skylder fødslene sine til Jinnah. En felles religion kan ikke forene land og nasjoner. Til tross for sin visdom og klokskap som politiker var han blind for dette spørsmålet.

Grunnloven i Bangladesh hadde fire hovedprinsipper - demokrati, sosialisme, sekularisme og bengalsk nasjonalisme. Alle fire har imidlertid forsvunnet etter attentatet på Bangabandhu. Demokratiet består, bare i navnet. Men valg finner sted.

I stedet for bengalsk nasjonalisme skapte Ziaur Rahman, en hæroffiser som ble president, Bangladesh-nasjonalisme, innlemmet muslimsk nasjonalisme i Bangladesh, og gjorde unna alt som bengali. Rahman friet til den forbudte Jamaat-e-Islami og tilbød statsborgerskap til Amir Ghulam Azam fra Jamaat-e-Islami, under påskudd av at også han opprinnelig var fra Bangladesh og hadde søkt asyl i Pakistan først etter at Øst-Pakistan flyttet. En annen diktator, Hussain Muhammad Ershad, la Bismillah til den allerede omarbeidede grunnloven. Islam ble statsreligion. Politiske partier protesterte ikke.

Den tradisjonen fortsetter. Sheikh Hasina, datter av Bangabandhu Mujibur Rahman, har vært statsminister i Bangladesh i et tiår. Hun har beholdt Bismillah og islam som statsreligion. Hun hadde lovet, før hun kom til vervet, å gjenopprette de fire hovedprinsippene i Grunnloven, men har avstått fra å gjøre det. Faktisk lener hun seg mer på islam, islamske land og islamske partier.

Historien om Bangladeshs frigjøring er et halvt århundre med forskjellige og rutete aspekter. Det var vitne til attentatet på Bangabandhu, regjeringene til to militærdiktatorer, dannelsen av SAARC på initiativ av Ziaur Rahman, et militærkupp og attentatet på Ziaur Rahman, tre midlertidige regimer, regjeringer ledet av to kvinnelige statsministre, fremveksten av nesten hundre politiske partier, alle for det meste islamske. Awami League og BNP og deres respektive ledere – Sheikh Hasina og Begum Zia – er belemret av de økende kravene fra islamske partier. Mens disse partiene blomstrer, blir de progressive knapt hørt og sett.

Bangladesh er ikke lenger en bunnløs kurv, som beskrevet av Henry Kissinger. Landets inntekt per innbygger er 2064 dollar. Grunnskoleopplæringen er nå på nesten 98 prosent. I løpet av de 50 årene har Bangladesh beveget seg forbi religion og to-nasjoner-teorien. Landet roser seg av hennes frihet, på hennes plass blant verdensnasjoner.

Jai Bangla! Jai Bangladesh!

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 26. mars 2021 under tittelen ‘The liberation of Bangladesh’. Forfatteren er en kjent poet. Oversatt fra bengali av Swati Ghosh.