Han fikk bluesen

Da B.B. King spilte, var det den kalde, harde sannheten - som å høre Martin Luther King snakke.

bb king, bb king death, king death, bb king music, bb king songs, bb king album, king songs, king album, bb king health, express columnPå dette arkivbildet 18. april 2006 spiller B.B. King under sin 10.000. karriereopptreden i en opptreden på klubben hans i New York. (Kilde: AP)

Sist gang jeg så B. B. King, var knærne hans vonde. Kunne ikke stå gjennom et helt show no mo’, sa han. Så han la Lucille mellom armen og låret i to timer, kjærtegnet henne, strøk og lokket henne. Først synger jeg og så synger Lucille, sa han minneverdig en gang. Og gutten sang hun, denne blanke svarte Gibson-semiakustiske oppkalt etter en kvinne som startet en barkamp som førte til en brann som brant ned en dårlig gammel bar i Twist, Arkansas (jeg vet at du aldri har hørt om Twist, Arkansas) .

Lucille – eller rettere sagt, den Lucille jeg så ham spille den kvelden, en av en rekke Gibson-gitarer – ble stjålet noen måneder senere, bare for å dukke opp igjen noen måneder etter det i en pantelånerbutikk i Las Vegas. Lucille er tross alt udødelig, metodene hennes overnaturlige. Jeg kan få litt Frank, Sammy, en liten Ray Charles, en liten Mahalia Jackson der inne, snakke-synger BB på tittelsporet til albumet hans Lucille. Det kunne han også. Jeg brukte timer hver eneste dag når jeg kom hjem fra videregående på å spille med på platene hans på å prøve å høres ut som ham, fortalte vennen min Bryan. (Vennen Bryan er en gitarkatt som har gått på BB-show så lenge at han husker å ha sett ham spille halvparten av showene sine stående). Men ingen av oss vil noen gang være i stand til å duplisere hans tone, hans valg av toner, hans måte å bøye strengene på. ’Det har alltid vært slik.

Sist gang jeg så BB King, hadde han på seg en glitrende gyllen smoking som til sammenligning fikk det spektakulære Fox Theatre i Detroit, med sine stjerneskudd og kartusjer, sine mauriske buer og vermilionsøyler, Wurlitzer-orgel og gipsløver. en tom parkeringsplass på en regnværsdag. B.B. likte alltid dressene sine, tredelte laksedresser med rosa mønstrede skjorter, rutete dresser og rutete dresser og dresser i lyse pastellnyanser med ekstravagante detaljer. Hver gang han beveget seg, glitret gullet. Og han rørte seg mye, doblet seg i latter, gliste og ristet på hodet, stoppet opp midt i sanger for å fortelle gamle historier. Gammel gammel mann. Genial, grasiøs og alltid en kjæreste, som gitaristen Derek Trucks sa om ham.



Sist jeg så B.B. King, fortalte han mange historier. Blues er kanskje bare den mest sofistikerte og altomfattende fortellermåten i afroamerikansk kultur, og BB spilte mye av blues (200 show i året i gjennomsnitt; 342 i 1956 alene). For Trucks, når B.B. King spilte, var det bare den kalde, harde sannheten - som å høre Martin Luther King snakke. Bluesen er virkelig en konstant innspilling og fremføring av svart historie, og de viser alt – øde midtpassasjer, slaveri og rasisme, fattigdom og hjertesorg, gode kvinner og dårlig måneskin (eller dårlige kvinner og god måneskinn). De forteller historien om den svarte mannens vei fra slaveri til statsborgerskap, som LeRoi Jones en gang skrev. Å høre B.B. synge den, Da jeg først fikk bluesen, brakte de meg over på et skip/ Alle vil vite hvorfor jeg synger blues/ Vel, jeg har vært der lenge/ Jeg har virkelig betalt min dues.

Bluesen snakker samtidig om de komiske og tragiske aspektene ved den menneskelige tilstanden, og spesielt om den delte svarte amerikanske tilstanden. Så skrev Ralph Ellison. Eller, for å si det som Billie Holiday sa det, det er den glade bluesen og den triste bluesen. Når det gjelder B.B. King, er det å synge blues som å være svart to ganger. Dette er musikk som er tynget av århundrers vold, men den øser alltid intimt frem, alltid en selvbiografisk kronikk om personlig katastrofe uttrykt lyrisk, ifølge Ellison, et forsøk på å overskride en brutal opplevelse ved å presse ut av den en nesten tragisk, nesten- komisk lyrikk. Et forsøk hørt så mange ganger på så mange BB King-plater, en gitartone som urgamle bjeller, både klagende og sprettende, som nyter sex og sprit mens de kaster seg ut i en knust hjerte fortvilelse.

Men døde menn er tyngre enn knuste hjerter, som felleren sa, og B.B. King var den tyngste av dem alle.

Sanyal er en Kolkata-basert forfatter.