Emmanuel Macrons cakewalk

Den franske presidenten hadde en bromance med Trump, og angrep deretter alt den amerikanske presidenten står for

Emmanuel Macrons cakewalkEmmanuel Macron, en selvutnevnt forkjemper for den globaliserte, liberale orden, går ganske på stram lina.

Et kort øyeblikk der virket det som om Emmanuel Macron-Donald Trump-bromancen skulle etterligne Tony Blair-George Bush. Det var inderlige bisøse (begge kinn), mannlige håndtrykk, og til og med et klassisk Art of the Deal-lignende makttrekk av Trump – som fjernet en (innbilt?) flekk av flass fra Macrons drakt. Men Macron, viser det seg, ønsket å spise kaken sin og ha den også. Da han talte til den amerikanske kongressen timer senere, påkalte han temaer og ideer som var i motsetning til Trumps verdensbilde. Når det gjelder klimaendringer, håpet han at USA ville komme til Paris-avtalen. Macron tok også stående applaus over baklengs nostalgi, fremmedfrykt og isolasjonisme.

Macron, en selvutnevnt forkjemper for den globaliserte, liberale orden, går ganske på stram lina. Det var tross alt mindre enn to tiår siden den fransk-amerikanske kulturkrigen var på sitt høyeste. President George Bushs eventyr i Vest-Asia, leting etter masseødeleggelsesvåpen, fant ikke støtte i Paris, og en oppfordring om å boikotte en fyldig Bordeaux for en Nappa Valley pinot noir, skarpheten til Roquefort for en Wisconsin cheddar, vant terreng i mellom-Amerika. For grillnasjonen, med dets soldater for og for demokratiet, var den liberale elitens kjærlighet til alt fransk bare et ytterligere bevis på deres effektivitet. Under sitt korte opphold i Washington har Macron gjort sitt beste for å få begge disse motstridende amerikanske valgkretsene på sin side.

Det harde håndtrykket til Trump, forsøket på en Obama-lignende oppblomstring i forsvar for åpenhet og bekjempelse av klimaendringer – tatt hver for seg og sammen – er absolutt et bevis på Macrons politiske skarphet. Den relative nykommeren i politikken ser ut til å ha skjønt det mange av hans mer erfarne kolleger over hele verden ikke har - verken klemmer eller håndtrykk eller stor idealisme alene kan utgjøre kjernen i en utenrikspolitikk.