Kulturklubb

Gradering av kreative mennesker ville erstatte ett system for patronage med et annet.

I et prisverdig forsøk på å nå ut til den siste landsbyen, har kulturdepartementet samlet over 1 crore biodata fra forfattere, kunstnere og utøvere fra hele landet. Men ideen om å gradere disse utsendingene fra indisk kultur til festivaler i utlandet i kategoriene Fremragende, Lovende og Venter er ikke særlig lovende. Innovasjonen er designet for å avvikle monopoler som enkelte artister ser ut til å nyte, men å slette ett system av patronage til fordel for et annet er ganske meningsløst. Historisk sett har staten vært kunstens største beskytter, levert infrastruktur og midler, men samtidig oppmuntret diktere til å lovsynge.

Departementet mener at byråkrater gjør de minst delvise dommere av kunstnerisk fortreffelighet. Absolutt, man kan ikke forventes å være sterkt oppfattet om saker man ikke klarer å forstå, men uvitenhet kan ikke være grunnlaget for intelligent vurdering. Tradisjonelt har kreative mennesker blitt dømt av sine jevnaldrende. Det er ikke et idiotsikkert system, men det skaper konsensus som respekteres bredt. For eksempel vet alle som jobber med litteratur - forfattere, forleggere og kritikere - hvilke utøvere som er av første orden. Hvis de dominerer festivalkontingenter, er det fordi det er enighet om at de er fremtredende. Regjeringer og byråkratier bør ha selvtillit til å overlate slike vurderinger til eksperter og praktikere.

Den kollektive viljen til kunstneriske miljøer uttrykkes ideelt sett gjennom autonome organer finansiert og innredet av staten, men holdt på en armlengdes avstand av regjeringen. Dette er rollen akademiene ble skapt for å fylle. Til en viss grad har de lyktes. For eksempel opprettholder Sahitya Akademi Indias største litterære nettverk. Det er utmerket for departementet å nå ut og ta kontakt med en gang crore-utøvere, men kan Mahesh Sharmas utnevnte og byråkrater muligens ha forståelsen og ekspertisen til å skille gull fra slagg? Denne øvelsen ser ut som et tilbakeslag til Indira Gandhi-tiden, da kulturelle tsarer og tsarinaer var vilkårlige dommere for det kreative fellesskapets formuer. Kulturdepartementets opplegg vil bare skape en ny falanks av tsarer, som skiller seg fra sine forgjengere hovedsakelig på grunn av politisk orientering. Nesten all kunst er til en viss grad avhengig av statlig beskyttelse. En regjering som søker deres utvikling må ikke prøve å binde dem i byråkratiske lenker. Den burde heller samle mot til å gi slipp. Med mindre den vil gjøre kultur om til en propagandamaskin.