'Nærhet til den indo-germanske språkfamilien er ikke bare arv ... det er et mandat og et oppdrag for oss'

Engelsk har blitt en slags global ‘lingua franca’.

språkLÅ fremheve indo-germansk nærhet bør ikke overlates til historikere og altfilologer. Det er en oppgave og forpliktelse for dagens politikere, movers og shakers i begge våre land. Jeg kommer tilbake til det.

Michael Steiner

En indisk jente skrev til meg: Hindi German, bhai behen. Jeg tror hun har rett. Våre røtter er sammenvevd. Sanskrit, morsmålet, er nært beslektet med gammeltysk språk. Vi trenger begge deler: en sterk følelse av kulturell identitet og åpenhet i en globalisert verden. Tyske lærde har i lang tid uttrykt sin dype respekt og følelsesmessige varme overfor sanskrit. På dette bakteppet ble jeg invitert til å tale ved åpningsseremonien til Sanskrit Heritage Caravan i Delhi i februar 2013. Det som var viktig da, kan til og med være viktigere i dag:

La meg være frimodig og fortelle deg, helt i begynnelsen, hvilke tanker og følelser jeg ønsker å dele med deg ved denne bemerkelsesverdige anledningen.
For det første en følelse av dyp respekt og emosjonell varme overfor den årtusen gamle historien til den indo-germanske språkfamilien, dens likhet og intellektuelle nærhet, alt knyttet til morsmålet sanskrit. Forresten kan den vitenskapelige betegnelsen til selve den indo-germanske språkgruppen spores mer enn 200 år tilbake. For det andre, den faste troen på at denne fortroligheten ikke bare er arv og en fjern fortid, men et solid fundament for oss i dag for å bygge vår felles fremtid. Det er faktisk et mandat og en oppgave for oss.

Å fremheve indo-germansk nærhet bør med andre ord ikke overlates til historikere og altfilologer. Det er en oppgave og forpliktelse for dagens politikere, movers og shakers i begge våre land. Jeg kommer tilbake til det.

Man kan ikke annet enn å undre seg over de åpenbare likhetene mellom sanskrit og tysk. Selv om avstanden mellom de to språkene er på tusenvis av år og kilometer, kan man enkelt oppdage og oppdage de språklige og etymologiske tilhørighetene. La meg bare gi noen få eksempler som, selv om de er velkjente for språkeksperter, likevel kan være av interesse for dette publikummet. Man må forstå at den ariske kunnskapen om hester, horsemanship og eikerhjulet absolutt var teknologisk state-of-the-art for rundt fire årtusener siden.

Dette teknologiske lederskapet ble oversatt til forbløffende språklikheter:
* Sanskritordet for vogn, ratha, dukker opp igjen i det tyske Rad;
* Aksha, aksel på sanskrit, førte til tysk Achse, som også brukes i overført betydning av en nær forening og allianse;
* I motsetning til mange andre språk, bruker både sanskrit og tysk alle tre kjønn: feminint, maskulin og nøytral.

Et enda mer fascinerende eksempel på mental nærhet på konseptuelt nivå:
* Gribh eller garbh på sanskrit var gripan, og er nå Griff eller greifen på tysk;
* Likevel, symptomatisk, både på sanskrit og på tysk, ble ordet for fysisk handling av hånden – å gripe, å gripe – også overført til
den ikke-materielle, intellektuelle sfæren. På begge språk brukes det samme ordet for den fysiske aktiviteten så vel som for den mentale aktiviteten 'å forstå', 'å oppfatte', som i tysk begreifen.

Det er så fristende å fortsette med disse eksemplene fordi disse likhetene er så fascinerende. Likevel, for korthets skyld, la meg la det være med det.

Dette er øyeblikket for å hylle arbeidet til de tyske orientalistene og indologene på 1700- og 1800-tallet. De brakte India tilbake til Tyskland. Det skapte absolutt et varmt og gunstig inntrykk av India i hodet til mange tyskere og en ganske fascinasjon i hjertene til noen. Max Müller er selvfølgelig navnebror for våre Goethe-institutter i India i dag. Oversettelsen av Kalidasas Shakuntala til tysk i 1791 skapte en sensasjon blant unge og ville intellektuelle som Johann Wolfgang von Goethe og Gottfried Herder, som var blant de første som leste og skrev euforisk om den. Shakuntala fikk status som rockestjerne i Tyskland på den tiden. Senere, i 1879, publiserte Otto von Böhtlingk en sanskritordbok i kortversjon - kortversjon ment for denne nøyaktige tyskeren å begrense seg til kun syv bind.

Hvorfor vakte den klassiske indiske litteraturen så stor interesse blant tyske vitenskapsmenn, filosofer og poeter? Vel, et spørsmål til et to uker langt seminar. La meg gjøre det kort igjen og i stedet lese et sitat for deg som sier alt. Det er fra boken The major trends in literature utgitt i 1872 av den danske historikeren Georg Brandes. Jeg siterer: Det var ikke en overraskelse at det kom et øyeblikk i tysk historie da de – tyskerne – begynte å absorbere og utnytte de intellektuelle prestasjonene og kulturen i det gamle India. Det er fordi dette Tyskland – stort, mørkt og rikt på drømmer og tanker – i virkeligheten er et moderne India. Ingen andre steder i verdenshistorien har metafysikk uten empirisk forskning oppnådd et så høyt utviklingsnivå som i det gamle India og det moderne Tyskland.

Unødvendig å si at denne vurderingen ble tatt på ekte og faktisk forstått som et kompliment!

Fra det bemerkelsesverdige sitatet er det bare et kort skritt til det virkelige moderne India og våre virkelige indo-tyske forhold i dag.

Mye er oppnådd, men mye gjenstår også. Mulighetene er uendelige. Men de vil ikke bare komme over til oss uten at vi gjør det. Vi er nødt til å ta tak i dem (uansett om det er på sanskrit, tysk, urdu eller hindi).

Vår sterkeste ressurs er den unge generasjonen – i India og i Tyskland. Deres interesse for hverandres liv og kultur er den essensielle ingrediensen for enhver større nærhet i fremtiden. Døråpneren for det er språket. Riktignok har engelsk blitt en slags global lingua franca. Det kan du klare deg over hele verden, absolutt også i Tyskland. Men la oss innse det, ekte mental nærhet oppnås bare gjennom kunnskap om hverandres morsmål.

Max Müller Bhavan samarbeider vellykket med Kendriya Vidyalaya-skolene i et tyskspråklig undervisningsprogram, som er det største programmet i sitt slag over hele verden. Vi vil fremme dette enormt vellykkede språkprogrammet ytterligere.

Hvorfor? Fordi antallet studenter er enormt, og etterspørselen vokser fortsatt. De er veldig dyktige. Og de indiske studentene er flinkere enn andre til å lære tysk, kanskje fordi vi kommer fra én språkfamilie, den indo-germanske gruppen.

På 1700- og 1800-tallet var det kanskje litt enveiskjørt med Goethe, Herder, Max Müller, Schlegel, Böhtlingk som var fascinert av sanskrit og dens litteratur. I dag trenger vi en autobahn i begge retninger. Og her, utover politikk og økonomi, kan vår felles språkarv være medvirkende. Jeg så gnisten i øynene til ivrige, ivrige, smarte, dyktige, talentfulle, sympatiske indiske elever, jenter og gutter, som lærte tysk på mange KV-skoler. Jeg så moroa de hadde med det.

Dette gir meg tilliten til at vi, på grunnlag av våre dypt forankrede koblinger, på den magiske nærhet til sanskrit, hindi og tysk som bygger bro over tusenvis av kilometers avstand, kan bygge stadig sterkere indo-tyske bånd i fremtiden.

Forfatteren er ambassadør for Forbundsrepublikken Tyskland til India