Barn fra økonomisk svakere bakgrunn har falt på etterskudd ettersom klassene har gått over til digital modus

Selv om det har vært mye offentlig diskusjon om digitale utdanningsformer for skolebarn, henvendte nett- og videoklasser seg i stor grad til urbane eller utdannede elitebefolkninger hvis barn gikk på private skoler.

Online- og videokurs henvendte seg i stor grad til urbane eller utdannede elitebefolkninger. (Illustrasjon av C R Sasikumar)

I India startet skolestengninger etter spredningen av pandemien så tidlig som i mars 2020. Etter hvert som månedene gikk, økte bekymringene: Ville læringsnivået synke, eksisterende ulikheter bli dypere? Den årlige status for utdanningsrapporten (ASER 2020 Wave 1) gjennomført i september 2020, fokuserte på et nasjonalt representativt utvalg av barn på landsbygda og deres tilgang til læringsmuligheter i perioden da skolene fortsatt var stengt. Statlige myndigheter så vel som private skoler prøvde å tilby læremateriell på en rekke måter. Imidlertid var ikke mye kjent om barn mottok dette materialet og hvordan de engasjerte seg i det. Fremover er det avgjørende å forstå hva som fungerte, og for hvem. Og for å forstå om dette skiftet til fjernlæring vil utvide det digitale skillet og fremheve rettighetsspørsmål i læring.

Det er godt etablert at barn med økonomisk svakere bakgrunn har lavere læringsutbytte. For eksempel har barn fra fattigere husholdninger en tendens til å ha mindre utdannede foreldre som ikke er i stand til å gi læringsstøtte som i rikere husholdninger. Foreldre støtter barnas læring på mange måter - hjelper til med lekser, sender barn til lærere eller private skoler og bruker mer tid med barn. Alle disse innspillene bidrar til den generelle utviklingen til barnet. Fjernlæring åpner for en annen kanal som utvider læringsulempen til relativt fattigere barn. Disse barna har kanskje ikke tilgang til enheter som datamaskiner, nettbrett, smarttelefoner osv. som er nødvendige for fjernundervisning og kan derfor ikke få tilgang til mulighetene som gis under pandemien.

ASER 2020 har funnet ut at barn med lav foreldreutdanning har mindre sannsynlighet for å ha en smarttelefon – 45 prosent sammenlignet med 79 prosent av barn med høy foreldreutdanning. Slike familier er også mer sannsynlig å sende barna sine til offentlige skoler - 84 prosent sammenlignet med 54 prosent for barn med mer utdannede foreldre. Videre var det bare 55 prosent av barn med lav foreldreutdanning som mottok læringsstøtte hjemme sammenlignet med nesten 90 prosent av barn med høy foreldreutdanning.

Hva med andre læringsressurser, som tilgjengelighet av lærebøker og tilgang til privatundervisning? Her er gapet mye mindre: 28 prosent barn med lav foreldreutdanning tok privatundervisning mot 33 prosent med høy foreldreutdanning. Tilsvarende var det ikke stor forskjell i tilgang til lærebøker – 79 prosent mot 83 prosent. Dette er forståelig ettersom de fleste statlige myndigheter gjorde et stort fremstøt for å få lærebøker til barn under nedstengningen.

Bortsett fra lærebøker, delte skolesystemer en rekke læringsmateriell under pandemien. Totalt sett rapporterte bare rundt 35 prosent barn at de mottok noe læremateriell (annet enn lærebøker) fra skolen sin i uken før undersøkelsen. Imidlertid mottok bare 23 prosent barn med lav foreldreutdanning noe materiale, sammenlignet med 49 prosent av barn med høy foreldreutdanning. Det kan være en rekke årsaker til dette store gapet i tilgang. For det første, som nevnt tidligere, er et flertall av barna i den nedre delen av inntektsfordelingen registrert i offentlige skoler, og disse skolene var litt mindre vellykkede med å distribuere læremateriell (annet enn lærebøker) sammenlignet med private skoler - 33 prosent barn i offentlige skoler rapporterte at de mottok læremateriell sammenlignet med 40 prosent på private skoler.

For det andre, mens skolene brukte en rekke måter å dele materiale og aktiviteter på, som telefonmeldinger, messenger-apper, personlige besøk og telefonsamtaler, mottok 87 prosent av barna læremateriell via ett medium, hovedsakelig WhatsApp (72 prosent). Igjen, med et flertall (55 prosent) av barn i relativt fattige husholdninger som ikke hadde en smarttelefon, var deres tilgang til alt læringsmateriell som ble distribuert i denne modusen begrenset.

Selv om det har vært mye offentlig diskusjon om digitale utdanningsformer for skolebarn, henvendte nett- og videoklasser seg i stor grad til urbane eller utdannede elitebefolkninger hvis barn gikk på private skoler. Blant læringsmateriellet og ressursene som ble delt av skoler, var det som var nærmest instruksjon, nettvideoer/klasser. Med begrenset tilgang til digitale enheter er det ikke overraskende at mindre enn 5 prosent av barn på landsbygda med lav foreldreutdanning deltok på nettkurs, sammenlignet med 20 prosent av barn på landsbygda med høy foreldreutdanning. Med andre ord, bortsett fra å ha en lærebok, var barn hvis foreldre hadde liten eller ingen utdanning, som mest sannsynlig hadde læringsvansker til å begynne med, stort sett overlatt til seg selv. Faktisk var det 40 prosent av disse barna som ikke deltok i noen form for læringsaktivitet i referanseuken, sammenlignet med 20 prosent av barna med mer utdannede foreldre.

Det er klart at alle barn vil trenge noe utbedring når og når skolene åpner. Imidlertid vil barn fra vanskeligstilte bakgrunner, som vanligvis studerer i offentlige skoler, trenge mer hjelp. I følge ASER 2018 var andelen barn i klasse 5, med lav foreldreutdanning, som kunne lese en tekst på klasse 2-nivå 35 prosent sammenlignet med 70 prosent av barn med høy foreldreutdanning. Så ikke bare hadde disse barna begrenset tilgang til læremateriell under skolenedleggelsen, de startet også med et mye større læringsunderskudd. Underforstått vil barn som hadde lavere læringsnivå til å begynne med oppleve større læringstap på grunn av begrenset tilgang til læringsressurser i denne perioden. Dette vil igjen føre til et økende gap mellom barn med dårligere bakgrunn sammenlignet med mer velstående barn.

Staten kan bruke denne muligheten til å sette inn fokusert hjelpeinstruksjon i skolen. ASER 2020 viser hvordan familier og lokalsamfunn gikk inn under pandemien. I dag er foreldre mer utdannet enn noen gang før – mer enn 75 prosent barn har minst én forelder med mer enn grunnskoleutdanning. ASER 2020 viser at 75 prosent barn får en slags hjelp fra et familiemedlem til å studere hjemme. Dessuten kan fellesskapet spille en større rolle. Under skolenedleggelsen rapporterte nesten 70 prosent av skolerespondentene at de fikk hjelp fra en rekke samfunnsmedlemmer til å nå ut og støtte barn. Denne innsnevringen av avstanden mellom skole, hjem og lokalsamfunn er et velkomment skritt og må fortsette selv etter at skolene åpner igjen.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 27. januar 2021 under tittelen ‘A widening learning gap’. Forfatteren er leder, ASER Center