En sak for 'fredsjournalistikk'

Mens media må fortsette å rapportere konflikt upartisk, må de nå også strebe etter å komme med løsninger

Ayodhya-dommen, Babri Masjid-dommen, Krishna Janmabhoomi, Ram Janmabhoomi, Express Opinion, Indian ExpressFaktum er at media viser seg ute av stand til å bedømme rollen sin på riktig måte.

La oss ta en titt på to nyere utviklinger. Ayodhya-imbroglioen har nettopp blitt løst og noen mennesker har allerede begynt å gjenopplive de omstridte spørsmålene om Krishna Janmabhoomi og Kashi Vishwanath-templene. På den annen side har det brutt ut en krig mellom Armenia og Aserbajdsjan. På overflaten ser det ikke ut til å være noen likhet mellom disse to hendelsene. Men hvis vi ser dypere, finner vi at religiøs bitterhet er den vanlige roten til disse hendelsene. I India ønsker et fundamentalistisk segment av Hindutva-styrkene på en eller annen måte å utslette moskeene som ligger ved siden av templene Krishna Janmabhoomi og Kashi Vishwanath. Tilsvarende er Aserbajdsjan et islamsk land og det prøver å frigjøre et stykke land fra Armenia der folk fra forskjellige samfunn lever fredelig, men muslimer er i større antall. Tyrkia har sluttet seg til kampen med Aserbajdsjan kun fordi det er et islamsk land. Det er rapporter om at Pakistan også hjelper Aserbajdsjan i krigen. Religion er alt de bryr seg om.

Det er mange slike tilfeller der ideologisk fanatisme og uenighet som følge av religion forverrer situasjonen. Media har selvfølgelig ansvaret for å bringe alle slike hendelser på banen og gi informasjon til folket på en enkel måte. Det er en ekstremt tøff jobb. Skal den kun rapportere hendelsene? Hvordan skal media komme ned til roten av problemet og rapportere sannheten uten å forverre konflikten ytterligere? Faktum er at media viser seg ute av stand til å bedømme rollen sin på riktig måte.

I India er det en svært liten del av media som møter denne utfordringen tilstrekkelig. Hvis det rapporteres om en pøbellynsjing hvor som helst i India, tar forskjellige mediegrupper motstridende standpunkter. Når de prøver å få frem omfanget av kriminalitet, begynner de å fremme disharmoni mellom de to samfunnene. Det er ingen forsøk på å indikere at de prøver å megle fred med journalistikken sin. Dette er ikke bare tilfellet med India alene; media verden over mangler agendaen for fred.



Fra Pakistan til Irak, Israel til Syria og Myanmar, fra USA som ble drevet av #BlackLivesMatter til deler av Europa der anti-immigrantretorikken er høy, hvilken rolle kan media spille for å finne en løsning på spenningene? Hvorfor er det en oppfatning i offentligheten om at media ofte legger bensin på bålet?

Disse spørsmålene hjemsøker oss alle i medieverdenen fordi nyheter er det som har gått galt. Vanligvis utdeler vi bare skallete fakta eller tall - hvor mange mennesker som ble drept, hvilke samfunn som var involvert eller berørt, hvor mange hus som ble ødelagt, osv. Ved ganske enkelt å legge ut fakta og tall når en konflikt oppstår, gjør vi bare en slags av journalistikk som jeg tør å stemple som krigsjournalistikk. Vi driver ikke med den typen journalistikk som slike krisesituasjoner tilsier. Hva slags journalistikk bør vi da drive med? Definitivt ikke dagens form for krigsjournalistikk eller fredsjournalistikk.

Så hva er fredsjournalistikk? Og hvorfor er faktajournalistikk eller fredsjournalistikk utilstrekkelig for oss? For når vi driver med faktajournalistikk, presenterer vi fakta og tall. Og når vi driver med fredsjournalistikk, avholder vi oss fra å komme med kommentarer eller bemerkninger som vil forverre situasjonen. Fredsjournalistikk gir oss mandat til å gå til grunnårsaken til konflikten, studere alle berørte spørsmål, analysere dem grundig og også komme med en mulig løsning.

Konseptet fredsjournalistikk ble foreslått av norsk sosiolog og hovedgrunnleggeren av faget freds- og konfliktstudier, Johan Galtung. Forskning viser at nyheter om konflikt ofte har en verdiskjevhet mot vold. Så en slik skjevhet kan korrigeres av fredsjournalistikk, som med andre ord kan beskrives som konfliktløsningsjournalistikk eller konfliktsensitiv journalistikk. Fredsjournalistikk er når redaktører og reportere tar valg – om hva de skal rapportere, og hvordan de skal rapportere det – som skaper muligheter for samfunnet for øvrig til å vurdere og verdsette ikke-voldelige reaksjoner på konflikter, sier Jake Lynch, leder av Department of Peace og konfliktstudier (DPACS) ved University of Sydney.

På 1700-tallet, spesielt under pandemiene, hadde vi sykdomsjournalister, som rapporterte i detalj hvordan epidemier spredte seg og hvordan folk led, men lite var kjent om kurer, og derfor ble det rapportert lite. I dag har vi helsejournalister som skriver om aktuell forskning på nye kurer mot sykdommer, og sunn livsstil som bidrar til å forebygge sykdom. På samme måte har tiden kommet for fredsjournalister til å skrive ikke bare om vold eller krig, men dens årsaker, forebygging og måter å gjenopprette fred.

Denne typen journalistikk er ny for verden og veldig vanskelig og utfordrende å drive med. Dette konseptet har ennå ikke tatt røtter i noe land. Vi må sørge for at den vokser og blir produktiv og gir løsninger i stedet for bare å legge ut fakta og tall.

Et multireligiøst, multietnisk, flerspråklig og flerkulturelt land som India trenger fredsjournalistikk mest. Jo tidligere vi utvikler det, jo lettere blir det for oss å komme oss ut av konfliktsonen.

Forfatteren er leder av redaksjonen i Lokmat Media og tidligere medlem av Rajya Sabha