Kan G-7s «Cornwall Consensus» gi ny retning til globaliseringen?

Pratap Bhanu Mehta skriver: Hvis G-7 virkelig ønsker å utøve mer lederskap, må de overbevise verden om at alle dens nye prinsipper ikke bare er knep for å tjene kun den utviklede verdens interesser.

Ledere for G7 poserer under et gruppebilde på G7-møtet på Carbis Bay Hotel i Carbis Bay, St. Ives, Cornwall, England, fredag ​​11. juni 2021. (AP Photo)

Det er stor forventning om at G-7-toppmøtet i Cornwall vil støtte noe som en Cornwall-konsensus for å fortrenge Washington-konsensus. Toppmøtet er av uvanlig historisk interesse. Etter Donald Trump-årene er det en merkbar lettelse over at toppmøtet har både en normalitet og en innholdsmessig agenda. G-7 er tilbake i aksjon. Den viktigste forventningen til toppmøtet er at det vil bidra til å bestemme globaliseringens form. Det har vært mye diskusjon om muligheten for at G-7 skal presse på for global koordinering av minimumsbeskatning av bedrifter og slå ned på skatteparadiser.

Men toppmøtet søker også å redefinere det bredere forholdet mellom stater og markeder på tre måter. For det første, for å forenkle noe, gjenhever statene kontrollen over vilkårene som markedene opererer på. Nyliberalisme er et uhåndterlig og upresist begrep. Men det formidlet ideen om at stater bør følge med på hvor markedet leder, eller bare gå inn der det er markedssvikt. Tenk på uttrykket markedet vil disiplinere sier, som ble rutinemessig brukt. Denne beretningen om forholdet mellom stater og markeder hadde fire skadelige konsekvenser. Det ga et misvisende bilde av hva som gjør økonomier levende. Det førte til en følelse av tap av kollektiv kontroll over vår økonomiske fremtid. Det førte til stor ulikhet. Og på noen områder som teknologi, skapte det nye former for bedriftens makt. Det populistiske opprøret, eller venstredreiningen, krevde at staten reverserte noen av disse konsekvensene. Men dette kan ikke gjøres uten en viss koordinering på globalt nivå – på beskatning eller behandling av teknologimonopol.

For det andre, tenk på den globale rollen til G-7 eller til og med G-20. På ett nivå var disse gruppene noe sånt som den politiske styringskomiteen for global kapitalisme. Ironisk nok var deres mest nyttige politiske roller under finanskrisen, da global finansiell koordinering var nødvendig. Kort sagt, de plukket opp brikkene etter at privat risikotaking hadde påført den globale økonomien skade. Men det var relativt lite oppmerksomhet til de systemiske sårbarhetene som globaliseringen kan skape. Dette kan være sårbarheter på grunn av måten forsyningskjedene ble distribuert på, eller de som oppsto fra skapingen av vinnere og tapere innenfor globaliseringen. Mange av disse må løses gjennom innenrikspolitisk handling. Men de globale reglene så ut til å begrense hva innenlandske aktører følte de kunne gjøre. Det viktigste var at det ble gitt kort tid til globale offentlige goder som helse. Covid-krisen har minnet oss om alle disse sårbarhetene. Forpliktelsen til G-7 om å gi én milliard vaksinedoser er et velkomment skritt. Men om denne krisedrevne forpliktelsen vil oversettes til et varig og rettferdig rammeverk for å tilby globale fellesgoder på helse og miljø gjenstår å se. Erkjennelsen av at global gjensidig avhengighet ikke kan håndteres uten globale fellesgoder er for lengst på tide.

Den tredje er den geopolitiske konteksten. Det er to geopolitiske kalde kriger som kaster en skygge på G-7, selv om de ikke er eksplisitt navngitt. Den første involverer selvfølgelig Kina. Hvordan Kina og den globale økonomiske orden nå vil reagere på hverandre er fortsatt et åpent spørsmål. Men i sammenheng med økende geopolitiske spenninger med Kina, vil større koordinering og enhet av formål blant G-7 bli viktigere. Den andre er en mer diffus trussel om autoritær forstyrrelse. Dette kommer ikke bare fra stater som Russland og Hviteraus, men krefter som kanskje ønsker å undergrave demokratiet er nå i hjertet av mange vestlige demokratier, inkludert USA og Europa. Større global uorden styrker muligheten for å gi politisk støtte til disse politiske tendensene. Det er derfor viktig å demonstrere at G-7-landene er en del av en funksjonell demokratisk sivilisasjon.

Men man bør ikke være under noen illusjon om at så betryggende som retningsendringen kan være, vil mange av de sentrale fordelingskonfliktene som preger globaliseringen sannsynligvis fortsette. Snakken om globale fellesgoder fungerer bare i en kontekst der de avanserte økonomiene selv opplever globaliseringens sårbarheter. Ta G-7-forslaget om samordning av beskatning. I prinsippet er ikke dette en dårlig idé, hvis det kan stenge skatteparadiser og forhindre et globalt kappløp mot bunnen. Men djevelen kommer til å være i detaljene. I denne sammenhengen er det nøkternt å lese Tax Justice Networks The State of Tax Justice Report 2020. Ifølge denne rapporten er USA, Nederland og Storbritannia tre av de fem øverste landene (sammen med Caymanøyene og Luxembourg) som er ansvarlige for skattetap påført andre land. USA, Sveits, Singapore og Hong Kong er blant de høyeste på Financial Secrecy Index, land hvis finansielle systemer tillater enkeltpersoner å skjule sin økonomi fra andre land. Så, den synlige selskapsskattesatsen, eller skattleggingen på salgsstedet, kan bare være vinduet på det globale skatteproblemet som gjør at land kan holde på privilegiene sine. Dette bør være stedet for hardbarkede forhandlinger.

På samme måte om klimaendringer. Det er mye oppmuntrende snakk om ambisiøse mål, investeringsledede transformasjoner. Det kommer også til å bli et fornyet fokus på arbeidsstandarder og knytte dem til handel. Intelligent gjort, kan dette være til det gode. Men det kan også gjenta det velkjente mønsteret med regulering som tjener til å bevare dominansen til avanserte økonomier.

Det er også, i talen om en ny global økonomisk orden, det merkelige fraværet av diskusjoner om finans. Handelsliberalisering og vinnerne og taperne den produserer får langt mer politisk oppmerksomhet. Det er delvis fordi finans har en tendens til å være mer økonomisk og sosialt kraftig i den politiske økonomien i de fleste land enn til og med industriell kapital. Men hvis man ser på potensielle kilder til sårbarhet, evnen til å skape vinnere og tapere og mulige trusler mot global motstandskraft, så fortjener regulering og koordinering av global finans mer oppmerksomhet.

Det er betryggende å se G-7 tenke i riktig retning. Men hvis G-7 virkelig ønsker å utøve mer lederskap, må de overbevise verden om at alle dens fantastiske nye prinsipper, motstandskraft, inkludering, globale fellesgoder, ikke bare er knep for kun å tjene den utviklede verdens interesser. Eller at viktige gester som å gi vaksiner ikke bare er engangsinngrep i etterkant av en krise. Først da vil Cornwall-konsensus være mer enn en fin allitterasjon.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 12. juni 2021 under tittelen 'The Cornwall consensus'. Forfatteren er medvirkende redaktør, The Indian Express.