Bobby løper

Jindal var en av de bedre GOP-kandidatene. Men Amerika hadde ikke råd til hans fiendtlighet mot immigrasjon.

Louisianas guvernør Bobby Jindal. (Kilde: AP)Louisianas guvernør Bobby Jindal. (Kilde: AP)

Nå som Louisiana-guvernør Bobby Jindal har sluttet i kampen om den republikanske presidentnominasjonen, er det på tide å plukke opp brikkene i denne store indisk-amerikanske - eller rett og slett amerikanske - drømmen. Jindal, sammen med andre guvernører som Rick Perry og Scott Walker, var belønningen for et republikansk parti som håpet å utnytte smarte kandidater med utvilsomt erfaring innen styresett. Men den republikanske nasjonalkomiteen kunne ikke hjelpe dem. Jindals beslutning om å slutte skyldes hans utholdenhet som en annenrangskandidat, holdt utenfor hoveddebattene. Jindal kan hevde at dette ikke er hans tid, men kampanjens fiasko har dypere røtter.

Hvem, eller hva, er Bobby Jindal? Det er uvennlig å stille spørsmål om identitet, spesielt når en person uttrykkelig unngår det. Jindals motvilje mot bindestreksidentiteter, hans insistering på at immigranter kommer til Amerika for å være amerikanere og ikke indisk-amerikanere eller irsk-amerikanere osv., falt aldri i god jord hos det indisk-amerikanske samfunnet. Likevel er det uomtvistelig hvilken personlig identitet en innvandrer eller et barn av innvandrere velger for seg selv. Det er snarere Jindals haukiske holdning til immigrasjon som ikke bare liberale, men i økende grad også konservative finner ut av fellesskap. Når David Cameron, som leder en konservativ regjering, erklærer på Wembley at dagen ikke er langt da en britisk statsborger av indisk opprinnelse vil bli statsminister, eller når Tysklands kansler Angela Merkel, som leder en kristendemokratisk administrasjon, blir menneskehetens ansikt for flyktninger på flukt fra krig, er det tydelig at mainstream-høyre har marsjert fremover mens Jindal-republikanerne har gått tilbake.

Ironisk nok har Jindals embetsperiode skilt ham som en av de mest innovative tenkerne på politikk i amerikansk politikk i dag. Men han kunne ikke overbevise den nasjonale GOP-basen. Kanskje grunnen ligger i at han ikke klarte å løse dikotomien i sin politiske identitet - ville han pakke ut sin teknokratiske skarphet eller gå tilbake til populisme?