Amerika er fanget mellom en blodfattig liberalisme og et militant republikansk parti

PB Mehta skriver: Det republikanske partiets karakter har endret seg dypt og dypt. The House of Cards kan ha vært en dystopisk visjon om en hensynsløs søken etter makt fra enkeltpersoner. Men den nåværende bølgen av offentlig hensynsløshet i amerikansk politikk er av en annen orden.

Folk går i nærheten av Det hvite hus, fredag ​​6. november 2020, i Washington. (AP Photo)

Hvilken fremtid kan vi forestille oss for Amerika mens vi venter på det endelige valgresultatet? Det mer optimistiske scenariet er en tilbakevending til det som kan kalles The West Wing syn på politikk: En sentristisk liberal konsensus klarer å overvinne topartiske splittelser. Amerikanske institusjoner har kommet gjennom. Det demokratiske partiet vil gå tilbake til en kulturell og økonomisk sentrisme. Høyresiden trenger ikke å frykte venstresiden. Joe Biden selv vil være en mindre polariserende figur. På en eller annen måte kan han lappe nok av et arbeidsforhold med Mitch McConnells i verden, og Amerika vil gjenvinne sitt fornemme normdrevne sentrum. Mange mennesker som stemte på Biden, på en måte, håpet på denne typen restaurering. Et Biden-presidentskap vil til en viss grad demme opp for råtten i den utøvende makten - og som Trump har vist, kan en amerikansk president endre mye gjennom administrativ handling hvis de bestemmer seg for det.

Men det er gode grunner til å tro at denne gjenopprettingen av status quo er usannsynlig. For, vestfløyens verden, hvis den noen gang har eksistert, har politisk smuldret opp på forskjellige måter, delvis fordi det var en verden som forsvant plutokrati, elitisme, krig og rasisme, som nå er levende saker i politikken.

West Wing-senteret ble holdt sammen ved å skylle over dybden av rasemotsetninger. Det var i beste fall et forbedrende borgerrettighetsprosjekt som gradvis vil overvinne raseskillene. Black Lives Matter-bevegelsen rystet opp den liberale selvtilfredsheten om det forbedringsprosjektet og avslørte dets begrensninger. Afroamerikanere har stemt for å redde amerikansk demokrati fra seg selv, og det er ikke klart hva en mellomting på rase betyr, annet enn å legitimere den dårlige status quo.

Men uansett de endrede materielle realitetene til rase, er det liten tvil om at i ideologiske termer er Amerika nå mer rasemessig polarisert. Nesten halvparten av velgerne som stemte på Donald Trump er kanskje ikke rasister. Men de tror absolutt ikke at det å støtte en ideologi om hvit overherredømme burde være tilstrekkelig til å nedlegge veto mot enhver kandidat. Folk vil peke på det faktum at latinamerikansk støtte til Trump var sterk, og svartes stemme gikk opp fra en veldig lav base også. Kan dette være grunnlaget for at det republikanske partiet kan hevde at det ikke trenger å frykte et multirasistisk Amerika? Men på den annen side er disse valgfakta ikke nødvendigvis uforenlige med en ideologisk tilhenger av rasisme. Dette kan også være 1920-tallets redux, en gammel form for assimilering i hvithet. Det kan også peke på kraften i rase der fremgang og assimilering er avhengig av å utføre den koden.

Det kan også avsløre en mørkere sannhet som Trump var i stand til å harpe på: At folk ikke ser en sterk forskjell mellom partene når det gjelder rase og immigrasjon. Problemet kan være demokratenes manglende evne til å konsekvent hevde den moralske høye bakken, snarere enn at problemene ikke eksisterer. På noen måter var Trumps mest vellykkede gambit i 2014 hyklerianklagen mot demokratene. Men her er utfordringen: Hykleri kan delvis være ekte. Men det er også delvis et produkt av kompromisskulturen. Det demokratiske partiets kompromisser ble holdt mot det. Men anklagen om hykleri fungerer asymmetrisk: Den kan bare fungere når du hevder en moralsk standard i utgangspunktet. Å antyde at demokratene er hyklere er påskuddet som gir en moralsk trøst med å ikke legge ned veto mot Trumps overlegenhet. Det er en særegen moralsk alkymi i vår tid at hvis du inngår kompromisser, er du hyklersk og uautentisk; hvis du ikke gjør det, er du ekstremist og narsissistisk. Men styrken til denne anklagen setter en premie på en slags stygghet i offentlig diskurs som gjør det vanskelig å skape konsensus.

Mening | Ram Madhav skriver: USA-India-båndene står på et todelt og sterkt grunnlag

Den andre glansen i West Wing-konsensus var stedet for plutokrati og ulikhet i amerikansk politikk. Trump var ment å være det populistiske opprøret. Men anklagen om elitisme mot Det demokratiske partiet viser seg også å være mer komplisert. Det ser ut til at det er et skille der husholdninger med inntekter under 100 000 dollar er mer demokratiske. I stater som Michigan ser det ut til at arbeiderklassen har kommet tilbake til Det demokratiske partiet. Det ser ut til at hvite menn og kvinner som ikke går på college stemmer uforholdsmessig mer på Trump, det samme gjør hvite menn som går på college. Historien om det demokratiske partiets elitisme er komplisert av rase og kjønn. Det er strenge politiske grenser for hvor mye venstre Amerika kan svirpe; venstresiden til det demokratiske partiet er enormt overdrevet. Men i en tid med hypermobilisert demokrati, vil enhver administrasjon måtte signalisere en avgang fra bare å gjenopprette det gamle økonomiske regimet, for å holde basen mobilisert.

Det er en annen grunn til å være skeptisk til politikken for fornem konsensus. Karakteren til det republikanske partiet har endret seg dypt og dypt. The House of Cards kan ha vært en dystopisk visjon om en hensynsløs søken etter makt fra enkeltpersoner. Men den nåværende bølgen av offentlig hensynsløshet i amerikansk politikk er av en annen orden. Det handler ikke om private konspirasjoner som det handler om en offentlig demonstrasjon av trass. Trumps estetiske appell var en slags projeksjon om at han kunne handle uten noen begrensninger. Republikanerne er lunken i sin fordømmelse av Trumps vilje til å delegitimere telleprosessen. Hensikten med dette er å fortsette å pleie det ideologiske grunnlaget for offerskapet. Den potensielle legitimeringen av vold i denne fortellingen er svært høy. Mer enn en trussel om å defundere politiet, er det dypere investeringer i potensielle utbytter fra vold på høyresiden. Og dens overbevisning om at det vil gi politiske resultater.

Redaksjonell | Opptoget av Donald Trump som angriper amerikansk valgprosess er arresterende og urovekkende – for USA og for verden

Det kan være at disse motsetningene til slutt blir løst av ytre krefter og hendelser: Liberalismen virket attraktiv når den hadde skyggen av kald krigskamp svevet over seg; det var en maktdemonstrasjon. Det er grunnen til at den gamle liberale konsensus alltid var basert på å fortsette et amerikansk liberalt forrang: Å mate krigene med global dominans som også viste seg å være USAs undergang. Trump grep med rette de krigshemmende tilbøyelighetene til det liberale hegemoniprosjektet. Kanskje oppfatningen av trusselen fra Kina vil gi USA et offentlig formål for å overvinne splittelse. Men ellers er det en risiko for at Amerika er fanget mellom en anemisk liberalisme som forråder sitt eget løfte, og et militant republikansk parti, villig til å gjøre hva som helst for å ta demokratene ned. Dette valget har gitt Amerika en utsettelse. Men den kan også utdype sine grunnleggende motsetninger, hvis den ikke fremkaller en ny forestilling om politikk.

Denne artikkelen dukket først opp i den trykte utgaven 7. november 2020 under tittelen 'Not the West Wing'. Forfatteren er medvirkende redaktør, The Indian Express.