I Afghanistan trenger India en plass ved bordet

New Delhi kan ikke la seg sette på sidelinjen i den pågående afghanske fredsprosessen

Utenriksminister S Jaishankar med Tadsjikistans president Emomali Rahmon i Dushanbe. (PTI)

Skrevet av Pranay Kumar Shome

Ettersom Biden-administrasjonen har signalisert sin vilje til å holde amerikanske tropper på bakken i Afghanistan og foreslå et nytt rammeverk for fredsprosessen, er det illevarslende tegn som indikerer at New Delhi kan tape på denne arenaen. India må gjøre seg klar til å akseptere en hard virkelighet på bakken og handle deretter. Taliban har sluppet løs en sommeroffensiv og er dødeligere enn noen gang. Ikke bare kontrollerer den effektivt halve Afghanistan, men den har også demonstrert evnen til å angripe viktig infrastruktur og sivile områder i hjertet av hovedstaden Kabul, og kontrollerer noen store motorveier i landet.

Å forbli en stum tilskuer vil ikke være tilstrekkelig med New Delhis «Nabolag først»-politikk.

Til tross for sin uttalte aversjon mot Taliban, må New Delhi erkjenne at organisasjonen er kommet for å bli og kan godt komme tilbake til makten dersom USA noen gang skulle vurdere å trekke ut tropper fra Afghanistan.

Det beste for India å gjøre i denne situasjonen er å akselerere sin diplomatiske utstrekning til Taliban. Et slikt forsøk gir flere fordeler.

For det første vil det hjelpe India med å frikoble Taliban fra sine ideologiske allierte i Rawalpindi, som er av enorm strategisk verdi. Gitt det faktum at både India og Pakistan har bestemt seg for å utvide en olivengren til hverandre de siste dagene, kan det pakistanske militæretablissementets innvendinger mot en slik oppsøking fra Delhi godt være dempet.

For det andre må New Delhi være forberedt på alle eventualiteter. Avinash Paliwal har i sin bok My Enemy’s Enemy skrevet mye om hvordan ekstern (økonomisk og militær) hjelp tillot mujahideen-krigerne å velte den sovjetiske militærmaskinen. Siden Taliban er et produkt av mujahideen, kan ikke India utelukke utenlandsk innblanding i Afghanistan i den nye ordningen.

For det tredje anser Taliban Saudi-Arabia som sin religiøse gudfar. Gitt at den saudiske kronprinsen Muhammed Bin Salman har signalisert et trekk mot en mer moderat, inkluderende versjon av islam, må New Delhi også spille en rolle i denne bevegelsen mot måtehold. India må prøve å overtale Taliban til å vedta en moderat versjon av islam som prioriterer kvinners myndiggjøring, fremmer prinsippene for liberalt demokrati, etc.

Endelig kan Taliban fungere som et bolverk mot den mer fryktede Islamske staten.

Når alt dette er sagt, er veien videre i Afghanistan for India svært vanskelig. Pakistan, til tross for at de har gitt floskler om at de ønsker fredelige forbindelser med India, har allerede satt gjenopprettelsen av statsstatus for Kashmir som en forutsetning for en gjenopptagelse av dialogen. India kan ikke senke vaktholdet. Hvis historien er noe å gå etter, har tillit til Pakistan ikke alltid gitt gode resultater. New Delhi må være forsiktig mens de forhandler med det militære etablissementet, fordi de fortsatt slår skuddene i Afghanistan.

Du kan endre vennene dine, ikke naboene dine, hadde Atal Bihari Vajpayee veltalende observert. India må bevege seg forsiktig og holde sine interesser i kjernen av sin diplomatiske strategi.

Forfatteren er Research Associate for Defense Research and Studies (DRaS)